Hallgeir Muren, lektor på Stovner videregående skole.
I forlengelsen av debatten rundt de rusforebyggende skolebesøkene med narkotikahundekvipasjer har vi fått denne vikarposten fra lektor Hallgeir Muren.
Hallgeir er lektor på Stovner videregående skole; i tillegg er det nok mange av oss med Blindern-bakgrunn som gjenkjenner Muren som seminarleder på PPU, og hyppig brukt foredragsholder og kursleder. Hallgeir har tidligere innledet på en av fagkveldene i regi av lektorstudentene, hvor temaet nettopp var å oppdage og forebygge rusbruk i skolen.
Skolehverdagen og narkotika er et svært komplisert anliggende. Når dette temaet skal berøres, kommer vi ikke utenom juridiske og etiske anliggender.
I praksis er dette et tveegget sverd: På den ene siden skal skolen være rusfri (jf. Opplæringsloven), og på den andre siden skal personvernet og rettssikkerheten til enkeltindividet ivaretas. Når vi vet at ansatte i norsk skole har liten eller ingen kunnskap om «tegn & symptom på narkotikamisbruk», kan det forebyggende arbeidet i liten grad trenge inn i de «belastede miljøene» som trenger hjelp.
Jeg har kjennskap til skoler som har ansatte med spesialkompetanse på området, og som gjennom samarbeid med politiet har kjørt tiltak med narkotikahund. Denne type tiltak, betegnet som «rettede» aksjoner, baserer seg på grundig informasjonsinnhenting i forkant, og kvalitetssikring av informasjonen av politijurist, FØR tiltaket iverksettes. Aksjonen rettes mot klasser/enkeltelever, der det foreligger «skjellig grunn til mistanke», som altså er et kriterium.
Typisk for skoler som har lykkes med å samarbeide med politiet om å avdekke misbruk, er at tiltaket med bistand av politi og hund ikke er et slag i blinde, men har stor treffsikkerhet, samtidig som det berører få elever, skriver Hallgeir Muren.
Disse skolene har lykkes med å avdekke misbruk, og iverksette hjelpeapparatet (rådgiver, helsesøster osv), med det mål for øyet at eleven skal bli rusfri og fullføre og bestå sin utdanning. Det som er typisk for disse skolene, er at tiltaket med bistand av politi og hund ikke er et slag i blinde, men har stor treffsikkerhet, samtidig som det berører få elever. Majoriteten av elevene på disse skolene slipper å ha hunden luktende i skrittet, på skolesekker og på andre personlige eiendeler.
Ethvert samfunn vil i sin bekjempelse av ulike lovbrudd måtte rette tiltak mot befolkningen. At situasjoner der vi som borgere blir kontrollert blir opplevd som ubehagelige, er noe vi må lære oss å håndtere. Ved promillekontroll må alle blåse, selv om de fleste er rusfri. Vi kan ikke motsette oss en slik kontroll med bakgrunn i argumentasjon om at vi blir mistenkeliggjort osv. På den andre siden er det klart at kontroll av elever i skolen stiller krav til høyere grad av profesjonalitet og skånsomhet av kontrollerende myndighet, nettopp med bakgrunn i hensynet til elevens lave alder.
Vi må heller ikke glemme elevers rett til et rusfritt miljø, og deres sviktende tiltro til voksne som ikke makter eller evner å løse disse oppgavene på skoler der rus er en del av hverdagen for en eller flere elever. Vi skal huske på at vi som voksne bærer et stort ansvar for et trygt læringsmiljø. Etter 16 år som lærer i videregående skole har jeg snakket med mange elever som gir uttrykk for at «voksne er altfor feige og unnvikende i russpørsmål». Det er heller ikke slik at skolen er en juridisk frisone for unge mennesker som begår straffbare handlinger på skolens område i skoletiden.
Skolene må derfor finne en etisk plattform for sitt forebyggende rusarbeid. Denne plattformen bør bestrebe balansegangen mellom å ivareta personvernet, samtidig som den evner å avdekke straffbare handlinger og iverksette hjelpeapparatet overfor de som trenger det.
Å drive forebyggende rusarbeid som er lovstridig, er selvsagt uakseptabelt. Jeg tror imidlertid at det finnes muligheter for at dette gjøres effektivt, innenfor både juridiske og etiske rammer, selv om det av noen vil oppleves som ubehagelig. Ubehag er jo noe som vi treffer på mange områder i livet, og som vi må lære elevene å håndtere.
Lærerråd 