Vikarposten: Hva skjer på en eksamen med teknologianalfabeter som vakter?

av Lærerråd

Denne øyenvitneskildringen fra en eksamenssituasjon i regi av Utdanningsetaten i Oslo har vi fått fra en av våre medstudiner på Blindern, som av naturlige årsaker ønsker å være anonym.

Jeg valgte å ta opp et fag høsten 2012, for å forbedre karakteren min på vitnemålet mitt. Da jeg kom til Ekeberghallen for å ta eksamen, ble det sagt på høyttalerne at alt av kommunikasjon skulle legges vekk.

De fleste hadde en data foran seg, for det var lov å kladde på de. Før klokken slo ni, sjekket jeg nettverket der, det var Ekeberghallen sitt, og det var låst. Idet klokken slo ni, dukket det plutselig opp langt flere nettverk. Da skjønte jeg at de fleste benyttet seg av sitt mobile nettverk via mobilen. Og idet jeg ser opp, ser jeg flere være på Wikipedia og programmer relatert til eksamensoppgaven.

Første tanken som streifet meg, var at de straks kom til å bli tatt av alle de vaktene rundt oss. Men etter en liten stund merket jeg at de pensjonistene ikke så forskjell på Word og Wikipedia.

Det jeg reagerte sterkest på, var hun ved siden av meg som satt med Samsung note 2, som er en stor mobil, men som pensjonistene antok var et nettbrett.

Hva er da vitsen med å ha vakter der, når de ikke klarer å fungere som de skal?

Hva enn Statoil måtte tro: Det er nok ikke alltid slik det ser ut på en eksamen i videregående skole –

– men derimot sånn. Vet pensjonistvaktene egentlig noe om hva man kan gjøre med en slik en?

Jeg mener selvsagt at dette er urettferdig. Jeg vet at jeg kunne ha skrevet en bedre besvarelse hvis jeg hadde kunnet bruke de hjelpemidlene som jeg så at de andre brukte. Og hadde jeg visst at det var så lett og risikofritt å jukse, hadde jeg nok gjort det selv.

Advertisements

9 kommentarer to “Vikarposten: Hva skjer på en eksamen med teknologianalfabeter som vakter?”

  1. Gud bedre å lei jeg er av ordet «urettferdig». Hva i alle dager har rettferdighet med det som beskrives her å gjøre? Det som beskrives her er juks. Juks er ikke urettferdig, juks er galt. Juks handler om å svindle systemet, det handler om å svindle sine medeksaminater og det handler om å svindle seg selv.

    Her sitter en student, muligens en ped/ils-student, å observer massiv juks under en eksamen. Raksjonen er ikke rasei mot sine medstudenter, nei det er en harrang mot vaktene. For det er som kjent vaktene, en god representant for de andre som alltid har ansvaret, sin skyld at det jukses og ikke eksaminaten. for det er jo vaktene som setter opp egne nettverk med smarttelefonene sine, det er vaktene som bruker ikke tillatte hjelpemidler og det er jo selvfølgelig vaktene som bevist forfalsker sin kunnskap på eksamen. La meg være helt tydelig, så det ikke er noe tvil. Det er ikke vaktenes skyld at det jukses, det er jukserens skyld.

    Holdningen i dette innlegget som enkelt kan oppsumeres med «hadde jeg visst at det var så lett og risikofritt å jukse, hadde jeg nok gjort det selv.» får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Innser man egentlig hva man sier når man sier slikt? Kunnskap er ikke et tall, det er ikke en karakter eller en kommentar. Kunnskap er verdi, kunnskap er sikkerhet og ikke minst kunnskap er makt. Karakter settes ikke på kunnskap for at folk skal kunne selvrealisere seg, karakteren settes for å veie, måle og sortere dem slik at de yter nytte. Det å jukse for karakterens skyld avslører et syn på kunnskap, og verdien av kunnskap, som får vårt syn på toalettpapir til virke nobelt.

    • Nå synes jeg du satte deg på en veldig høy hest, Thorsen.

      Mulig jeg avslører meg som et dårlig menneske nå (i hvert fall etter dine standarder), men jeg tror nok jeg ville tenkt følgende (eksemplene under forutsetter en form for antatt omniscience):

      Hvis jeg på en eksamen hadde visst at én eller noen veldig få hadde jukset, ville jeg tenkt «for noen dårlige mennesker, håper de blir tatt, glad jeg ikke er som dem». Men hvis jeg på en eksamen hadde visst at «alle» (altså «stort sett alle», «de aller fleste bortsett fra meg») hadde jukset, ville jeg tenkt «for et dårlig system, håper noen gjør noe med det» – og kanskje til og med «hvorfor jukset ikke jeg, når alle andre gjorde det/det var så liten sjanse for å bli tatt?»

      Litt av grunnen til at «alle» (i en eller annen av de kvalifiserte betydningene over) syklister jukset på nittitallet, var vel nettopp det: At alle syklister jukset.

      Og: Tenk litt på hva man har gjort med dette i etterkant. Har vi appellert til syklingens egenverdi, til syklistenes selvrealisering gjennom sin sport, eller noe sånt? (Vi hører hvor latterlig det høres ut, ikke sant, hvem ville vel i fullt alvor argumentert for noe slikt?). Selvsagt ikke. Man har satt igang et kjempemaskineri av «vakter», en enormt system av rapportering og overvåkning, anmeldte og uanmeldte tester, offentlig bekjennelser av gamle synder, avskjedigelse av gamle syndere, snart får vi sikkert lovgivning på området, redefinering av doping som juks til doping som svindel, u name it – altså et omfattende system av _ekstern kontroll_ av sportens utøvere.

      Grunnen er selvsagt den samme som du er inne på i din kommentar: Som et resultat i et sykkelløp er en karakter en rangering, som senere kan omsettes i goder (kanskje en bedre sponsoravtale i det første eksempelet, inntak på en bedre skole eller ansettelse i en bedre jobb i det andre).

      Mange syklister mener sikkert at det gir en indre glede i å sette seg på sykkelsetet og ta noen skikkelige drag (eller hva det heter på det språket), på samme måte som mange elever og studenter sikkert ofte opplever gleden ved å oppdage noe nytt. Men når vi faktisk har laget et rangeringssystem for denne kunnskapen, hvor vi omgjør den til et tall, som igjen kan omsettes i goder, bør det ikke overraske noen av oss at elever, gitt dette systemet, oppfører seg som _alle andre mennesker i lignende situasjoner_: Blir det for lett å ta en snarvei til å oppnå godet, vil man benytte seg av den; og jo lettere det er å ta en snarvei, jo mer vil man peke på feil ved systemet heller enn ved sine medelever/mennesker som forsøker å lure det.

      Eller er det meg det er noe galt med?

  2. Det lette svaret her er vel ganske enkelt at eksamen bør avholdes på papir, eller at man må ha pc-er uten mulighet for nettilgang. Så enkelt, men akk så vanskelig. Det koster penger, må vite. Hos oss (vgs) går assisterende rektor rundt og sjekker absolutt alle pc-er på hver eksamensdag, etter klokka 9. Det tar tid, men det er det eneste som funker så lenge systemet er lagt opp sånn som det er i dag.

    Jeg synes også at godeste Eivind Solfjell blir veldig høytravende selv i svaret til Lektor Thorsen. Hvis du mener at det er karaktersystemet som er feilen, og at det gir incentiv til et slikt massivt juks som det som en ser her, så lurer jeg veldig på hvordan du mener at vi heller burde organisere vurdering i skolen? Videre savner jeg en god konklusjon på det lange sammenligningsbildet med sykkelløpet som bilde på skolegangen. Kan vi ikke kritisere verken individ eller system? Hvor skal da løsningen finnes?

    • Av en eller annen grunn vil ikke WordPress la meg svare direkte på svaret til Thorsen, så dette blir til begge to:

      @Thorsen: Synes det blir for enkelt. Det er en haug med systematiserte regler som regulerer vår sosiale atferd (trafikkregler, skatteregler, utlånsregler på biblioteket, osv osv). Mener du at det skal være opp til hver enkelt borger å ta affære hver gang man opplever at et regelsett ikke fungerer etter hensikten, eller at det blir omgått av mange? Det blir mye jobb for de enkelte av oss, og på dette som på mange andre området tror jeg vi er tjent med en stor grad av arbeidsdeling. Vi kan jo stemme, og ellers ta litt tak de gangene vi opplever at vi har tid, engasjement og kompetanse – kanskje de gangene vi opplever et regelsett som griper tungt inn i vår egen hverdag.

      Eller snakker vi forbi hverandre nå? Kanskje jeg misforstod hva du mente her?

      @Eva: Mente egentlig ikke at det er karaktersystemet i seg selv som har skylden, men ja, poenget med sammenligningen var jo at det potensielt kan føre til juks, særlig (og det var poenget) om man opplever at «alle» andre gjør det, uten at de blir sanksjonert. Det er jo den sammen typen juks, er det ikke det, som man antar at systemet med _high-stakes_ testing har ført til. Selv om dette meg bekjent enda ikke er systematisk undersøkt, så er det jo etter hvert kommet frem mange historier om fiksing med resultatene, for eksempel på nasjonale standardiserte prøver, slik at skolene skal se bedre ut – nettopp fordi dette dreier seg om tall som er omsettbare i goder, og det er en konkurranse mellom skolene.

      Jeg skjønner ikke helt hvorfor svaret mitt er høytravende (og ikke hvorfor jeg er så «god» heller …), men det enkle poenget med sammenligningen var at jeg synes det er urimelig å kritisere ett enkelt individ for å klage over et system som ikke fungerer – og som dermed gir en fordel for dem som utnytter hullene i det – og be denne om å fokusere på den indre gleden ved kunnskap, eller noe sånt. Det er det ingen som gjør når det gjelder syklister («du burde ikke bry deg om alle doperne, men bare tenke på den deilige, selvrealiserende følelsen av å sette deg på sykkelsetet og suse avgårde. Dere er alle vinnere!»).

      Per nå er jeg vel litt mer mot enn for karakterer, selv om jeg ikke har konkludert, og er mer enn villig til å la meg overbevise av gode argumenter den ene eller andre vei. Her har jeg imidlertid argumentert utfra det vurderingsregimet som eksisterer i dag.

      • * kanskje de gangene vi opplever et _dårlig fungerende_ regelsett som griper tungt inn i vår egen hverdag

        – skulle det være.

      • Ok, Solfjell, hva mener du er målet med en vurdering/eksamen? Best mulig karakter, eller riktigst mulig karakter? Hva mener du er grunnen til at vi har vurderinger/eksamen sortering eller selvrealisering? Og til slutt mener du en karakter basert på juks har verdi eller er den verdiløs?

  3. @Thorsen: Hm, hvorfor fikk jeg plutselig en følelse av å gå opp til eksamen?

    Jeg vet ikke hvor interessant det er hva jeg personlig mener er grunnen til at samfunnet har laget et system med summativ sluttvurdering. Fra samfunnets side er det vel sortering som er begrunnelsen? Min personlige motivasjon for å ta en haug med (avsluttende) eksamener på Blindern som jeg overhodet ikke trenger, er selvsagt fordi jeg synes det er superstimulerende og spennende, fordi jeg liker (de fleste) sjangerne rent tekstmessig, fordi jeg får en mestringsfølelse av det, og sikkert mange flere ting.

    Jeg regner med at for den enkelte er det best mulig karakter som er målet; for samfunnet er det vel riktigst mulig karakter, ellers fungerer jo ikke sorteringen etter hensikten. Men jeg tenker at du impliserer at du tenker at jeg mener at det er greit å gjøre «hva som helst» for å oppnå en best mulig karakter. Der må jeg bare vise til det jeg har skrevet over, at jeg mener at det må være et system som gjør at du som enkeltperson får en tilstrekkelig visshet om at alle konkurrerer på like vilkår, med de samme forutsetningene. Så lenge det er på plass, er det selvsagt best mulig karakter som er målet, innen de rammene som er satt.

    Til det siste spørsmålet: Mener du for meg, eller for samfunnet? I første tilfellet er svaret alltid nei. I andre tilfellet er svaret Lance Armstrong.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: