Vikarposten: Retten til et rusfritt skolemiljø

av Lærerråd

Hallgeir Muren, lektor på Stovner videregående skole.

I forlengelsen av debatten rundt de rusforebyggende skolebesøkene med narkotikahundekvipasjer har vi fått denne vikarposten fra lektor Hallgeir Muren.

Hallgeir er lektor på Stovner videregående skole; i tillegg er det nok mange av oss med Blindern-bakgrunn som gjenkjenner Muren som seminarleder på PPU, og hyppig brukt foredragsholder og kursleder. Hallgeir har tidligere innledet på en av fagkveldene i regi av lektorstudentene, hvor temaet nettopp var å oppdage og forebygge rusbruk i skolen. 

Skolehverdagen og narkotika er et svært komplisert anliggende. Når dette temaet skal berøres, kommer vi ikke utenom juridiske og etiske anliggender.

I praksis er dette et tveegget sverd: På den ene siden skal skolen være rusfri (jf. Opplæringsloven), og på den andre siden skal personvernet og rettssikkerheten til enkeltindividet ivaretas. Når vi vet at ansatte i norsk skole har liten eller ingen kunnskap om «tegn & symptom på narkotikamisbruk», kan det forebyggende arbeidet i liten grad trenge inn i de «belastede miljøene» som trenger hjelp.

Jeg har kjennskap til skoler som har ansatte med spesialkompetanse på området, og som gjennom samarbeid med politiet har kjørt tiltak med narkotikahund. Denne type tiltak, betegnet som «rettede» aksjoner, baserer seg på grundig informasjonsinnhenting i forkant, og kvalitetssikring av informasjonen av politijurist, FØR tiltaket iverksettes. Aksjonen rettes mot klasser/enkeltelever, der det foreligger «skjellig grunn til mistanke», som altså er et kriterium.

Typisk for skoler som har lykkes med å samarbeide med politiet om å avdekke misbruk, er at tiltaket med bistand av politi og hund ikke er et slag i blinde, men har stor treffsikkerhet, samtidig som det berører få elever, skriver Hallgeir Muren.

Disse skolene har lykkes med å avdekke misbruk, og iverksette hjelpeapparatet (rådgiver, helsesøster osv), med det mål for øyet at eleven skal bli rusfri og fullføre og bestå sin utdanning. Det som er typisk for disse skolene, er at tiltaket med bistand av politi og hund ikke er et slag i blinde, men har stor treffsikkerhet, samtidig som det berører få elever. Majoriteten av elevene på disse skolene slipper å ha hunden luktende i skrittet, på skolesekker og på andre personlige eiendeler.

Ethvert samfunn vil i sin bekjempelse av ulike lovbrudd måtte rette tiltak mot befolkningen. At situasjoner der vi som borgere blir kontrollert blir opplevd som ubehagelige, er noe vi må lære oss å håndtere. Ved promillekontroll må alle blåse, selv om de fleste er rusfri. Vi kan ikke motsette oss en slik kontroll med bakgrunn i argumentasjon om at vi blir mistenkeliggjort osv. På den andre siden er det klart at kontroll av elever i skolen stiller krav til høyere grad av profesjonalitet og skånsomhet av kontrollerende myndighet, nettopp med bakgrunn i hensynet til elevens lave alder.

Vi må heller ikke glemme elevers rett til et rusfritt miljø, og deres sviktende tiltro til voksne som ikke makter eller evner å løse disse oppgavene på skoler der rus er en del av hverdagen for en eller flere elever. Vi skal huske på at vi som voksne bærer et stort ansvar for et trygt læringsmiljø. Etter 16 år som lærer i videregående skole har jeg snakket med mange elever som gir uttrykk for at «voksne er altfor feige og unnvikende i russpørsmål». Det er heller ikke slik at skolen er en juridisk frisone for unge mennesker som begår straffbare handlinger på skolens område i skoletiden.

Skolene må derfor finne en etisk plattform for sitt forebyggende rusarbeid. Denne plattformen bør bestrebe balansegangen mellom å ivareta personvernet, samtidig som den evner å avdekke straffbare handlinger og iverksette hjelpeapparatet overfor de som trenger det.

Å drive forebyggende rusarbeid som er lovstridig, er selvsagt uakseptabelt. Jeg tror imidlertid at det finnes muligheter for at dette gjøres effektivt, innenfor både juridiske og etiske rammer, selv om det av noen vil oppleves som ubehagelig. Ubehag er jo noe som vi treffer på mange områder i livet, og som vi må lære elevene å håndtere.

Reklamer

7 kommentarer to “Vikarposten: Retten til et rusfritt skolemiljø”

  1. Dette var et godt og reflektert innlegg, men det er to avgjørende punkter der det «glipper» med hensyn til forståelsen av de grunnleggende, rettsstatlige prinsippene som berøres.

    Det første dreier seg om hva som ligger i kriteriet «skjellig grunn til mistanke», som grunnlag for å foreta ransaking på person. (Og bruk av narkohund på enkeltelever i klasserommet, er altså ransaking – uavhengig av hva man velger å kalle det i praksis). Dette mistankekravet må gjøre seg gjeldende overfor konkrete personer. Det holder ikke som grunnlag for disse generelle ransakingene i klasserommene, at det er mistanke om at det blant elevene på skolen eller vedkommende klasse, finnes noen som har befatning med narkotika.

    Det andre dreier seg om sammenligningen med promillekontroller av bilførere. Grunnen til at disse – som er vilkårlige – kan aksepteres, er for det første at de er lovfestet. Men viktigere er selve begrunnelsen: Å føre en bil på offentlig vei, innebærer at man fører opp til flere tonn metall i opptil 100 km/t, blant andre mennesker – med andre ord fører man en potensiell drapsmaskin. Dette er selvsagt ingen menneskerett. Det krever tvert om at man kvalifiserer seg, og at man derigjennom får et sertifikat. En forutsetning for å kunne benytte seg av, og beholde sertifikatet, er at man aksepterer flere former for vilkårlige kontroller underveis, blant annet både farts- og promillekontroller. Man får en rett, med tilhørende vilkår og begrensninger.

    Når vi lever vårt daglige liv for øvrig, enten vi går på gaten eller sitter hjemme eller på skolen og/eller arbeid, er imidlertid utgangspunktet at det ikke er noe som vi trenger tillatelse til å gjøre. Da utøver vi en medfødt rett – og da skal vi heller ikke utsettes for vilkårlige ransakinger/kontroller fra myndighetenes side. Det er derfor vi har krav i loven til at det må foreligge skjellig grunn til mistanke, før politiet har adgang til å ransake oss – noe som også følger av menneskerettskonvensjoner som Norge er bundet av. Hvis man ikke opererte med et slikt krav, med hensyn til inngrep i vært alminnelige dagligliv, ville vilkårlige ransakinger/kontroller kunne tenkes brukt i mange andre sammenhenger. Tenk bare for eksempel på problemene forbundet med å oppdage og ikke minst bevise familievold/-overgrep i private hjem. Vi aksepterer likevel ikke tanken om at politiet kan komme på uanmeldt kontroll i private hjem, uten at det foreligger konkret mistanke og en kjennelse fra retten.

    Det finnes dessuten mange andre, gode forebyggende tiltak som kan brukes på skolene – og som også politiet bidrar til. Etter mitt syn er brudd på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier fra de autoritetspersonene som er involvert – politi og lærere – ikke god forebygging, men snarere nedbrytende med hensyn til elevenes demokratiforståelse.

    Jeg har for øvrig skrevet mer om temaet, i en betenkning tidligere i år for Elevorganisasjonen i Oslo – som er lagt ut blant annet her: http://www.uhuru.biz/?p=1018

  2. Jon Wessel-Aas berører flere sentrale moment rundt tematikken, og som er utfordrende å håndtere. Når det gjelder trafikk, promille osv, kan nok de fleste være enig i at kontroll er påkrevd. Hva så med virkeligheten i en skolehverdag? Det er slik at mange videregående skoler, også den jeg er ansatt ved, har yrkesfag. Her skal elevene betjene maskiner som er svært farlige. Ett konkret eksempel er dreiebenker på TiP, der eleven får opplæring i sponsfraskilling (klassisk dreiing). Arbeidsmaskinene som elevene betjener i dette tilfellet kan ha dreiemoment opp mot 1000 Nm, noe som krever toppkonsentrasjon og sikkehet på høyt nivå. For uinnvidde er dette langt større krefter enn i en bensinmotor med sylindervolum på 7 liter og med 8-sylindre. Dersom elever er uforsiktige og en jakke setter seg fast i dreiestykket vil kroppen kunne bli utsatt for livstruende skader, som eks. avrivning av armer, kvelning osv. Høy grad av sikkerhet er en naturlig del av arbeidsmiljøet på en slik skole og en slik avdeling. Skulle en elev komme i skade, og det i ettertid ble påvist at eleven var ruset, da har skolens ledelse et problem. Men, langt mer alvorlig; hva med elevens helse og sikkerhet, eller manglende sådan? Dette er noen av utfordringene en lærer kan bli stilt overfor, og som berørere tematiken med rus i skolen.

  3. Ved bruk av tungt maskineri i forbindelse med yrkesfag, burde vel lærer være kvalifisert for å sjekke om eleven er i en tilstand der det er trygt å sette ham ved dreiebenken eller sirkelsagen, uavhengig om dette er et symptom på rus eller ei?

    Om eleven er bakfull, har døgnet grunnet et WoW-raid kvelden før eller kommer på skolen med influensa, bør man som lærer være i stand til å fange dette opp. Om eleven på tilsvarende måte er ute av stand til å konsentrere seg eller har svekket kooridinasjon grunnet rus, bør disse symptomene være nok til at en lærer nekter eleven å bruke tungt maskineri.

    Vi er vel enige i at denne situasjonene fint kunne oppstått uten at rusmidler er involvert, og at rusbruk følgelig ikke ligger i kjernen av problemet, men heller her snikes inn for å tjene ditt poeng. Det aktuelle problem her er tross alt ikke at eleven ruset seg, men at den fikk armen avkappet, hvilket uansett årsak vil komme til å være et ansvar skolen må ta. Så ja, skolen har et problem, men dette problemet er først og fremst inkompetente lærere, ikke manglende besøk av onkel blå. Armen gror uansett ikke tilbake, selv om det skulle vise seg at eleven ikke var ruset.

    Videre rettes ikke det mot Wessel-Aas’ poeng, ettersom eleven selv ikke står fritt til å velge om den ønsker å bruke dette tunge maskineriet, men er en plikt man settes til for å fullføre det aktuelle studiet. Da er det de som har pålagt deg denne plikten (ie. skolen) som har ansvaret for at du faktisk er i stand til å gjennomføre den uten å skade andre. Dette i motsetning til å bruke bil, som er et valg man selv kan, og som innebærer at man pålegger seg en rekke forpliktelser og ansvar.

    Forøvrig stinker en del av argumentene av «If you’ve got nothing to hide, you’ve got nothing to fear». Lover endrer seg, men eventuelle overgrep forblir de samme. Hvis vi først tillater myndighetene å drive med sterk kontroll av livene våre, hva vil da være problemet om den aktuelle loven som brytes er at kvinner ikke får gå med sminke offentlig?

    Selv ser jeg det ikke som et poeng i seg selv å avdekke forbrytelser, med mindre dette er med hensyn til elevens, skolens eller offentlighetens nytte. Hvis eleven sliter med rusmisbruk, bør dette kunne skimtes gjennom de symptomene eleven utviser, og skolen burde være i stand til å fange dette opp. Om eleven ikke har synlige problemer, eller påfører problemer på andre (alt av dette er ting som burde kunne oppfattes av skolen), ser jeg heller ikke nødvendigheten av å avdekke mulige straffbare forhold gjennom denne type kontroll.

  4. Jeg tror det er viktig å få en avklaring av ansvars- og kompetansebegrepet for å forstå dette med rusproblematikken i skolen. En av utfordringene i lærer-yrket i dag, er å inneha kompetanse som er påkrevd for å klare den todelte oppgaven med både oppdragelse og opplæring. Vi snakker m.a.o om fagped. og sos.ped. Lærerutdanningen på universitetene, som også er den utdanningen som i stadig større grad blir etterspurt ved ansettelser i videregående skole, er preget av pedagogikk, fag og fagdidaktikk. Et samfunn i endring har imidlertid medført at mange lærere på mange av landets skoler, i tillegg til ren faglig formidling, må bruke tid og krefter på å løse oppgaver som ligger helt eller delvis innenfor andre profesjonsområder, områder som dermed ikke er dekket av utdanningen. Rus er et slikt fagområde. Like fullt pålegger samfunnet skolen og lærerene dette oppdraget. Når skolene sliter med å nå de fastsatte målene, gripes det stadig til begrepet «inkompetente lærere». I stedet for å skrive en lengre og «akademisk anlagt» argumentasjon som motinnlegg til denne type innspill, er jeg fristet til å si følgende: ta utfordringen og prøv selv, i en klasse med atferdsvansker, lesevansker og elever som er 18 år, men som leser på nivå med en 9-åring (testet og dokumentert av PPT). Denne typen utfordringer er ikke uvanlig i norsk skole! Og hva har så dette med rus i skolen å gjøre? Rus-kompetanse er også et anliggende for andre profesjoner, men det finnes løsninger.Noen skoler i kongeriket har kurset personell innen fagområdet «Tegn & symptom». Dette har brakt inn ruskompetanse hos lærere, noe som har styrket det rusforebyggende arbeidet i så stor grad, at bruk av politi m.hund ikke har vært nødvendig for å avdekke rusmisbruk blant elever. De fanges heller opp av mer «pedagogiske» metoder, samtidig som det juridiske er ivaretatt. Men, slik kompetanse koster både tid og penger! Å avdekke om en person er ruset, hvilket stoff vedkommende har tatt, symptomene på dette osv, krever både faglighet og lang erfaring. Lærere som ikke makter dette er langfra «inkompetente»! Å kalle lærere for inkompetente er i beste fall enn villfarelse og i verste fall å utvise dårlig dømmekraft og manglende innsikt i skolehverdagen. Erfaringsmessig ser jeg dessverre at det siste også er det mest utbredte, da «alle» har en mening om profesjonen «lærer», samtidig som de mangler evnen til å bruke fagrelaterte begrep i sine ytringer. For å komme tilbake til sakens kjerne som er rus, tror jeg at en av flere løsninger kan være å tilføre lærere kompetanse på rus, slik at de kan tilnærme seg elevene uten hund og uten brudd på «demokratiske rettigheter». Spørsmålet er hvem som skal betale regninga!

  5. Hallgeir: Da er vi langt på vei enige. Forskjellen ser ut til at du tar litt vel lett på disse «demokratiske rettighetene», (som jeg nå heller vil kalle «sivile rettigheter», men det er nå så). Dette er rettigheter som hindrer myndigheter å yte altfor stor kontroll over våre liv. Her er det ikke bare snakk om lovene som sier hva det er rett og galt av innbyggerne å gjøre, men også hvilke midler myndighetene kan implementere for å sørge for at vi overholder disse lovene. En del av poenget er at om det noen gang blir gitt mandat for å innføre en urettferdig lov (eksempelvis om at kvinner ikke kan gå med sminke på skolen), vil ikke myndighetene ha anledning til å gjennomføre betydelige inngrep i våre liv for å sørge for at denne loven overholdes. Det er et sikkerhetsnett for å hindre at der gjøres overgrep, også i de tilfeller der overgrepene kan rettferdiggjøres med at lovbrytere blir tatt, mens «uskyldige» er uberørt; lovene som her er brutt, kan tross alt senere vise seg å være urettferdige.

    Flere deler av vår hverdag kunne effektiviseres om vi lot det forvaltes av politimyndigheter; større oversikt i menneskers privatøkonomi kunne begrenset både skattesnusk og kjøp og salg av illegale produkter. Videoovervåkning av samtlige norske hjem kunne begrenset voldtekter i nære relasjoner, barnemishandling og mishandling av ektefelle. DDL, SOPA, osv. var tenkt for å begrense piratkopiering og barnepornografi. Men denne type midler kunne også brukes for arrestere homofile, politiske avvikere eller togsett-entusiaster. Det er derfor et poeng å være avholden med å tillate denne typen direkte kontroll av enkeltpersoners privatliv, selv i de tilfeller der bakgrunnen er for å opprettholde en lov vi er enige i. Derfor bør utvidelse av politiets fullmakter være absolutt siste løsning på et problem, før man går til dette skrittet (og i noen tilfeller vil jeg hevde at selv ikke da vil en slik utvidelse være rettferdiggjort).

    Dette er et sidesprang fra hva debatten handlet om, men jeg ønsker også å legge til at jeg først og fremst fremmet lærerens inkompetanse som en del av årsaken til en eventuell rusrelatert ulykke på yrkesfag. I et fag som dreieteknikk, der bruk av tungt og potensielt farlig maskineri er en del av utdannelsen, bør det være en del av lærerens FAGLIGE oppgave å kunne vurdere om eleven er skikket til å betjene dette maskineriet. Om eleven skader seg, enten dette skyldes søvndeprivasjon, sykdom eller rus, er det læreren som burde holdes ansvarlig.

    Det finnes forøvrig nok at inkompetente lærere ved norsk skole, som har endt opp der etter en studietid preget av retningsløshet. Å få disse erstattet med folk som faktisk ønsker å være lærere, løser ikke alt, men vil være et stort skritt på veien.

  6. Hallgeir Muren; ditt eksempel fra deler av yrkesfagutdanning som innebærer håndtering av maskiner som vi kan betegne som «farlig redskap», er godt som illustrasjon av situasjoner hvor rus som sådan kan medføre risiko. Men det er, som for så vidt påpekt av Mjelva, ikke egnet som argument for generell kontroll/ransaking av elever generelt, etter det mønster som Utdanningsetatens avtale med politiet legger opp til. Det er først og fremst et eksempel på en læringssituasjon hvor det er påkrevet med kontroll med hensyn til om enkeltelever er i psykisk og fysisk stand til å håndtere bestemte redskaper – uavhengig av årsaken til at de eventuelt ikke er i slik stand. Når det gjelder ressurssituasjonen i skolene, tror jeg at vi alle er enige om at den må bli bedre på mange områder. Men vi kan ikke tillate oss å bruke ressursmangel som begrunnelse og/eller unnskyldning for å fire på alminnelige krav til rettssikkerhet og sivile rettigheter for elevene. Like lite som vi kan gjøre det i samfunnet for øvrig.

  7. Til Mjelva vil jeg si følgende, å hele tiden komme tilbake til dette med «inkompetanse» er lite fruktbart. Majoriteten av lærerne er svært kompetente. Dersom kompetanse skal være (og det bør det), et premiss for «kvalitet», da finnes det overveiende sannsynlig en rekke inkompetente blant Mjelvas yrkesgruppe også, som blant de fleste yrkesgrupper generelt. Så til sakens kjerne; forsøk å lese mellom linjene i det jeg skriver; at skole, utdanning og rus er svært komplekse greier. Skoler bør søke nye veier for løsninger i praksisfeltet, men selvsagt uten å bryte elevers grunnleggende rettsikkerhet. Samtidig må vi være klar over at skoler ikke er en juridisk «frisone». I dette «skjæringspunktet» må metoder utvikles, tilpasses og anvendes, nettopp på en slik måte at følgende hensyns ivaretas; rusmisbruk avdekkes, men uten krenkelser iht. til juridiske rettigheter. Det lar seg faktisk gjøre, også uten bruk av narkotika-hund.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggere like this: