Inge Eidsvåg er forfatter og lektor ved Nansenskolen.
Inge Eidsvåg er cand.phil. med historie hovedfag. Han har vært tilknyttet Nansenskolen siden 1978, og var rektor i perioden 1986–98. Han har skrevet flere bøker, blant annet om skolen og lærergjerningen. Den foreløpig siste har tittelen Minnene ser oss.
Dette er den fullstendige utgaven av en kronikk som stod på trykk i Klassekampen 4. september 2012.
I norsk skole er digital kompetanse en av fem grunnleggende ferdigheter, på linje med lesing, skriving, regning og muntlig uttrykksevne. (Digital kompetanse er altså viktigere enn estetisk kompetanse!) Hvor mye penger som er brukt på dette området de siste årene, er det vanskelig å få rede på. Det er blitt antydet minst en milliard kroner hvert år.
Denne satsingen har ikke vært noe unisont krav verken fra lærere, elever eller foreldre. Den er heller ikke begrunnet med pedagogisk forskning, men er blitt drevet gjennom av politikere, skolebyråkrater og dataindustrien i en maktfull, men ugjennomskuelig allianse. Å stille kritiske spørsmål ved omfanget av og tempoet i digitaliseringen av skolen er enten blitt overhørt eller latterliggjort. De få som offentlig har tillatt seg å betvile den digitale teknologiens saliggjørende virkning for læring og danning, er blitt stemplet som bakstreverske, teknologifiendtlige og redde for forandring.
Dette er noen av de spørsmålene som vedvarende bør stilles: Hva gjør den digitale revolusjonen med våre hjerner og vår kultur? Fører IKT-satsingen til mer læring – og læring av hva? Gir den et bedre miljø i klasserommet? Øker den elevenes motivasjon og evne til konsentrasjon? Kan det tenkes at utstrakt bruk av digitale verktøy går ut over andre ferdigheter? Gir det læreren bedre arbeidsbetingelser og større arbeidsglede? Kunne noen av disse midlene ha vært brukt til andre ting – som flere lærere, bedre utdannete lærere, flere bøker, bedre musikkinstrumenter, vann i svømmebassengene, bedre inneklima, osv.?
Våre plastiske hjerner
Medietilsynets undersøkelse «Barn og digitale medier» (2010) viser at barn og unge i Norge mellom ni og seksten år hver dag gjennomsnittlig bruker 6 timer og 43 minutter på Internett, TV-titting, DVD, video og elektroniske spill. I tillegg kommer smarttelefonen, som for mange er i ferd med å vokse sammen med hendene.
«Når vi vet at det enormt komplekse nettverk av nerveceller som utgjør store deler av hjernen, endrer seg i møte med ytre erfaringer og stimuli, er det naivt å tro at denne utviklingen ikke gjør noe med barnas hjerner og formingen av deres personlighet.» Utsagnet kommer fra Susan Greenfield, kjent hjerneforsker ved Universitetet i Oxford.
Stadig mer bruk av digitale verktøy i skolen – en utvikling som i for liten grad har vært kritisk debattert?
Hva den skjermbaserte, todimensjonale verden gjør med hjernene våre, vet vi ennå for lite om. Det vi vet, sier Greenfield, er at konsentrasjonen minsker, personlige kommunikasjonsferdigheter reduseres og evnen til å tenke abstrakt svekkes. «Den spilldrevne generasjonen tolker verden gjennom øyne som er formet av skjermen. Det er nesten som om hendelser ikke har skjedd før de er lagt ut på Facebook, Bebo eller YouTube», sier hun.
Professor Greenfields aller viktigste anliggende er at barn som er storforbrukere av sosiale medier, risikerer å miste viktige deler av den sosialiseringen som direkte menneskelig kontakt gir. «Det å møte mennesker ansikt til ansikt og bygge personlige relasjoner uten skjermens beskyttende avstand er avgjørende for utviklingen av evnen til sosial kontakt eller sosial intelligens», sier Greenfield. Hun stiller et stort spørsmål ved hvordan barn skal kunne lære empati gjennom disse mediene, der skjermens glatte overflate vasker vekk blikk, stemme, lukter – kort sagt all menneskelig kroppsspråk. Hun understreker at evnen til empati, til å slutte seg til hva et annet menneske føler, bygger på kroppslige erfaringer fra det virkelige liv.
En annen som retter et kritisk søkelys på de nye sosiale medier, er Jaron Lanier. Lanier er en av pionerene som i sin tid skapte begrepet virtual reality. Han er en av veteranene i Silicon Valley og en av verdens fremste teknologiutviklere. I 2010 ble han av TimeMagazine utpekt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. Nå roper han et varsko om de sosiale medienes dehumanisering av mennesket. Det skjer mest kraftfullt i boka You are not a gadget (Du er ikke en ting).
Lanier argumenterer for at det viktigste med teknologien er hvordan den forandrer mennesker. «Jeg frykter for at vi er i ferd med å designe oss selv til å passe de digitale modellene av oss, og jeg er bekymret for at empati og menneskelighet vaskes ut i den prosessen.» Nettet er blitt en arena for «drive-by anonymitet», sier han. Empatisirkelen krymper når vi setter oss ned ved tastaturet, og den blir mikroskopisk når vi er anonyme. Vi gir oss selv nye navn og roller, og vi roper, forbanner, fråder, skyter. Dette betyr en degradering av menneskeverdet og kan i ytterste fall være livsfarlig.
Vi må alltid huske at datamaskiner ikke er mennesker og at relasjoner på skjermen ikke er virkelige, menneskelige relasjoner, sier Lanier.
Lanier peker også på at de nye sosiale mediene utvider barndommen radikalt. Noe av det som karakteriserer barndommen, er lek og oppmerksomhet. Men barn er også redde for å bli skilt fra foreldrene og de voksne (separasjonsangst). De sosiale medier gir rikelig anledning til både lek og oppmerksomhet. «Se på meg!» sier vi når vi legger ut bilder og forteller i detalj om alle våre gjøremål. Separasjonsangsten overvinnes ved å være permanent tilkoblet og på nettet. Slik unngår «barnet» den lukkete soveromsdøra ved sengetid, det tomme rommet, det skrikende tomrom i et isolert sinn, sier Lanier.
Disse tankevekkende refleksjonene kommer ikke fra en surmaget teknologikritiker, som ikke vet hva han snakker om. Den kommer fra en som har vært med å skape den virtuelle virkeligheten, men som nå ser seg i speilet og advarer mot sider av denne virkeligheten.
Bedre læring?
Og hva med elevenes læring? Ble de digitale verktøyene det vidundermiddelet som mange hadde tenkt? Og som den store PISA-undersøkelsen i 2000, der 100 000 femtenåringer i 31 land deltok, så ut til å bevise. Resultatene av denne undersøkelsen tydet nemlig på at bruk av datamaskiner virket positivt for læring. Dess mer elevene brukte datamaskiner, dess mer læring. Det ble sagt at de elevene som hadde mer enn én datamaskin hjemme, lå et helt år foran de som ikke hadde datamaskin i det hele tatt.
Denne forestillingen varte i fem år og banet veien for en storstilt satsing på IKT i skolen i de fleste land i Europa. I 2005 offentliggjorde de tyske forskerne Ludger Wössmann og Thomas Fuchs ved Universitetet i München en studie, som fant PISAs konklusjoner «høyst misvisende». Grunnen var at det å ha datamaskin hjemme nøye hang sammen med andre sosiale, kulturelle og økonomiske ressurser som familien hadde. «Holder man andre familie-karakteristika konstant, gjør elever med datamaskiner hjemme det dårligere på skolen enn de uten datamaskiner», sa de to forskerne. Det skyldtes, mente de, at barn med datamaskiner lettere lar seg forstyrre og derved neglisjerer hjemmearbeidet. Altså: jo mer PC, dess mindre læring – stikk i strid med PISA-undersøkelsens konklusjoner. Derimot fant Wössmann og Fuchs at elever med daglig tilgang til 500 bøker eller flere, gjorde det bedre på skolen enn andre – også når man har utjevnet for sosiale forskjeller hos familiene (Spiegel online, 06.10.05).
Året etter slo David Buckingham, professor ved London University og leder av Centre for the Study of Children, Youth and Media, fast dette: «Mesteparten av teknologien som har blitt innført i skolen, har vært mislykket. Ikke minst troen på at teknologien vil føre til en revolusjon av selve læringen. Det er en tro som er bygget på markedsføringspolitikk. Sannheten er at mesteparten av teknologien er smal og begrenset. Mange lærere som gjør motstand mot innføringen av nye teknologier, gjør dette velbegrunnet» (Skolemagasinet, 5/2006).
Kanskje er det ikke noe paradoks at Finland er på bunn i OECD når PC-bruk kartlegges, men på topp når kunnskaper måles? Vi forsøker å ta igjen Finland ved å gjøre det Finland ikke gjør.
Da førsteamanuensis og prosjektleder Lars Valvik ved Høgskolen Stord/Haugesund kommenterte «Skolefagundersøkelsen 2009», sa han dette: «Vi finner ikke at IKT som virkemiddel er vesentlig for gode elevresultater […] Dårlig faglig utdannelse kombinert med IKT ser ut til å være en farlig kombinasjon.» Det som er avgjørende for kvaliteten på undervisningen, er lærernes faglige utdannelse og deres evne til å inspirere elevene, sa Valvik (Skolemagasinet, 6/2009). Litt senere er han enda skarpere: «Vi er mer og mer skeptisk til skolens mål om digital kompetanse og digital dannelse. Flinke lærere velger bort IKT og finner heller andre, enklere måter å undervise på» (Klassekampen, 17.06. 2010).
I en doktoravhandling i psykologi avlagt ved NTNU har Glenn-Egil Torgersen undersøkt læringsutbyttet fra multimedia, sammenlignet med utbyttet av å lese tekster på papir. Han konkluderer med at å lese en tekst på tradisjonelt vis fungerer best, både når det gjelder å huske detaljer og forstå sammenhenger. Han konklusjon er ikke til å misforstå: «Staten har pumpet milliarder inn i maskin- og programvare. Men satsingen har på mange måter vært feilslått, fordi den ikke bygget på pedagogisk forskning.» På bakgrunn av sine forskningsfunn maner Torgersen til større forsiktighet i bruk av multimedia i undervisningen (Adresseavisen, 07.03. 2012).
Tid for besinnelse
Jeg er ingen maskinstormer, og jeg mener ikke at datamaskinene i skolen skal slukkes. Digitale verktøy kan være gode redskap i undervisningen. Dessuten er det viktig å øve elevene i kritisk bruk av den nye teknologien. Men bruken av IKT i skolen må styres av lærerne og være begrunnet i faget og fagets didaktikk heller enn å være et mål i seg selv.
Med 6 timer og 43 minutter hver dag foran skjermen, er det ikke mer skjerm-tid elevene i dag trenger. De trenger mer menneske-tid. Mer tid til å møtes ansikt til ansikt; til samtaler og samarbeid; til å være ute i naturen; til å male, musisere, synge, danse, spille teater. Mer tid til det de ikke gjør utenom skolen.
Jeg ønsker at skolen kan være en positiv motkultur til tunge trender i tida. Et sted der elevene også øves til konsentrasjon og fordypning. Til å lytte oppmerksomt til en fortelling eller et musikkstykke, dvele lenge ved et viktig spørsmål, ja, kanskje også kjede seg en gang i blant. For «kjedsomhet er drømmefuglen som ruger ut fantasiens egg», slik filosofen Walter Benjamin uttrykte det. Kreativitet forutsetter en balanse mellom impulser, aktivitet og kontemplasjon. I våre samfunn er stillhet og fordypning blitt en mangelvare.
Jeg foreslår derfor at vi tar en pause i den ukritiske IKT-satsingen i skolen. En tenkepause. Den bør vi bruke til to ting: til forskning om hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Deres kunnskaper, verdier, holdninger og helse – på kort og lang sikt. Dernest til en satsing på det vi allerede vet er viktig for en god barndom og en god skole: samvær med omsorgsfulle voksne, øving av lesing, skriving og regning, høytlesing og fortellinger, skapende arbeid, fri lek, turer i skog og mark.
Slik tror jeg vi kan skape en skole som bedre oppfyller Den generelle delen av læreplanens mål om «å fostre til menneskelighet».
Lærerråd 