Vikarposten: Skolen og det digitale eksperiment

av Lærerråd

Inge Eidsvåg er forfatter og lektor ved Nansenskolen.

Inge Eidsvåg er cand.phil. med historie hovedfag. Han har vært tilknyttet Nansenskolen siden 1978, og var rektor i perioden 1986–98. Han har skrevet flere bøker, blant annet om skolen og lærergjerningen. Den foreløpig siste har tittelen Minnene ser oss.

Dette er den fullstendige utgaven av en kronikk som stod på trykk i Klassekampen 4. september 2012.

I norsk skole er digital kompetanse en av fem grunnleggende ferdigheter, på linje med lesing, skriving, regning og muntlig uttrykksevne. (Digital kompetanse er altså viktigere enn estetisk kompetanse!) Hvor mye penger som er brukt på dette området de siste årene, er det vanskelig å få rede på. Det er blitt antydet minst en milliard kroner hvert år.

Denne satsingen har ikke vært noe unisont krav verken fra lærere, elever eller foreldre. Den er heller ikke begrunnet med pedagogisk forskning, men er blitt drevet gjennom av politikere, skolebyråkrater og dataindustrien i en maktfull, men ugjennomskuelig allianse. Å stille kritiske spørsmål ved omfanget av og tempoet i digitaliseringen av skolen er enten blitt overhørt eller latterliggjort. De få som offentlig har tillatt seg å betvile den digitale teknologiens saliggjørende virkning for læring og danning, er blitt stemplet som bakstreverske, teknologifiendtlige og redde for forandring.

Dette er noen av de spørsmålene som vedvarende bør stilles: Hva gjør den digitale revolusjonen med våre hjerner og vår kultur? Fører IKT-satsingen til mer læring – og læring av hva? Gir den et bedre miljø i klasserommet? Øker den elevenes motivasjon og evne til konsentrasjon?  Kan det tenkes at utstrakt bruk av digitale verktøy går ut over andre ferdigheter? Gir det læreren bedre arbeidsbetingelser og større arbeidsglede? Kunne noen av disse midlene ha vært brukt til andre ting – som flere lærere, bedre utdannete lærere, flere bøker, bedre musikkinstrumenter, vann i svømmebassengene, bedre inneklima, osv.?

Våre plastiske hjerner

Medietilsynets undersøkelse «Barn og digitale medier» (2010) viser at barn og unge i Norge mellom ni og seksten år hver dag gjennomsnittlig bruker 6 timer og 43 minutter på Internett, TV-titting, DVD, video og elektroniske spill. I tillegg kommer smarttelefonen, som for mange er i ferd med å vokse sammen med hendene.

«Når vi vet at det enormt komplekse nettverk av nerveceller som utgjør store deler av hjernen, endrer seg i møte med ytre erfaringer og stimuli, er det naivt å tro at denne utviklingen ikke gjør noe med barnas hjerner og formingen av deres personlighet.» Utsagnet kommer fra Susan Greenfield, kjent hjerneforsker ved Universitetet i Oxford.

Ten percent of households with children aged 6-12 and pre-schoolers have iPads, according to Ipsos.

Stadig mer bruk av digitale verktøy i skolen – en utvikling som i for liten grad har vært kritisk debattert?

Hva den skjermbaserte, todimensjonale verden gjør med hjernene våre, vet vi ennå for lite om. Det vi vet, sier Greenfield, er at konsentrasjonen minsker, personlige kommunikasjonsferdigheter reduseres og evnen til å tenke abstrakt svekkes. «Den spilldrevne generasjonen tolker verden gjennom øyne som er formet av skjermen. Det er nesten som om hendelser ikke har skjedd før de er lagt ut på Facebook, Bebo eller YouTube», sier hun.

Professor Greenfields aller viktigste anliggende er at barn som er storforbrukere av sosiale medier, risikerer å miste viktige deler av den sosialiseringen som direkte menneskelig kontakt gir. «Det å møte mennesker ansikt til ansikt og bygge personlige relasjoner uten skjermens beskyttende avstand er avgjørende for utviklingen av evnen til sosial kontakt eller sosial intelligens», sier Greenfield. Hun stiller et stort spørsmål ved hvordan barn skal kunne lære empati gjennom disse mediene, der skjermens glatte overflate vasker vekk blikk, stemme, lukter – kort sagt all menneskelig kroppsspråk. Hun understreker at evnen til empati, til å slutte seg til hva et annet menneske føler, bygger på kroppslige erfaringer fra det virkelige liv.

En annen som retter et kritisk søkelys på de nye sosiale medier, er Jaron Lanier. Lanier er en av pionerene som i sin tid skapte begrepet virtual reality. Han er en av veteranene i Silicon Valley og en av verdens fremste teknologiutviklere. I 2010 ble han av TimeMagazine utpekt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. Nå roper han et varsko om de sosiale medienes dehumanisering av mennesket. Det skjer mest kraftfullt i boka You are not a gadget (Du er ikke en ting).

Lanier argumenterer for at det viktigste med teknologien er hvordan den forandrer mennesker. «Jeg frykter for at vi er i ferd med å designe oss selv til å passe de digitale modellene av oss, og jeg er bekymret for at empati og menneskelighet vaskes ut i den prosessen.» Nettet er blitt en arena for «drive-by anonymitet», sier han. Empatisirkelen krymper når vi setter oss ned ved tastaturet, og den blir mikroskopisk når vi er anonyme. Vi gir oss selv nye navn og roller, og vi roper, forbanner, fråder, skyter. Dette betyr en degradering av menneskeverdet og kan i ytterste fall være livsfarlig.

Vi må alltid huske at datamaskiner ikke er mennesker og at relasjoner på skjermen ikke er virkelige, menneskelige relasjoner, sier Lanier.

Lanier peker også på at de nye sosiale mediene utvider barndommen radikalt. Noe av det som karakteriserer barndommen, er lek og oppmerksomhet. Men barn er også redde for å bli skilt fra foreldrene og de voksne (separasjonsangst). De sosiale medier gir rikelig anledning til både lek og oppmerksomhet. «Se på meg!» sier vi når vi legger ut bilder og forteller i detalj om alle våre gjøremål. Separasjonsangsten overvinnes ved å være permanent tilkoblet og på nettet. Slik unngår «barnet» den lukkete soveromsdøra ved sengetid, det tomme rommet, det skrikende tomrom i et isolert sinn, sier Lanier.

Disse tankevekkende refleksjonene kommer ikke fra en surmaget teknologikritiker, som ikke vet hva han snakker om. Den kommer fra en som har vært med å skape den virtuelle virkeligheten, men som nå ser seg i speilet og advarer mot sider av denne virkeligheten.

Bedre læring?

Og hva med elevenes læring? Ble de digitale verktøyene det vidundermiddelet som mange hadde tenkt? Og som den store PISA-undersøkelsen i 2000, der 100 000 femtenåringer i 31 land deltok, så ut til å bevise. Resultatene av denne undersøkelsen tydet nemlig på at bruk av datamaskiner virket positivt for læring. Dess mer elevene brukte datamaskiner, dess mer læring. Det ble sagt at de elevene som hadde mer enn én datamaskin hjemme, lå et helt år foran de som ikke hadde datamaskin i det hele tatt.

Denne forestillingen varte i fem år og banet veien for en storstilt satsing på IKT i skolen i de fleste land i Europa. I 2005 offentliggjorde de tyske forskerne Ludger Wössmann og Thomas Fuchs ved Universitetet i München en studie, som fant PISAs konklusjoner «høyst misvisende». Grunnen var at det å ha datamaskin hjemme nøye hang sammen med andre sosiale, kulturelle og økonomiske ressurser som familien hadde. «Holder man andre familie-karakteristika konstant, gjør elever med datamaskiner hjemme det dårligere på skolen enn de uten datamaskiner», sa de to forskerne. Det skyldtes, mente de, at barn med datamaskiner lettere lar seg forstyrre og derved neglisjerer hjemmearbeidet. Altså: jo mer PC, dess mindre læring – stikk i strid med PISA-undersøkelsens konklusjoner. Derimot fant Wössmann og Fuchs at elever med daglig tilgang til 500 bøker eller flere, gjorde det bedre på skolen enn andre – også når man har utjevnet for sosiale forskjeller hos familiene (Spiegel online, 06.10.05).

Året etter slo David Buckingham, professor ved London University og leder av Centre for the Study of Children, Youth and Media, fast dette: «Mesteparten av teknologien som har blitt innført i skolen, har vært mislykket. Ikke minst troen på at teknologien vil føre til en revolusjon av selve læringen. Det er en tro som er bygget på markedsføringspolitikk. Sannheten er at mesteparten av teknologien er smal og begrenset. Mange lærere som gjør motstand mot innføringen av nye teknologier, gjør dette velbegrunnet» (Skolemagasinet, 5/2006).

Kanskje er det ikke noe paradoks at Finland er på bunn i OECD når PC-bruk kartlegges, men på topp når kunnskaper måles? Vi forsøker å ta igjen Finland ved å gjøre det Finland ikke gjør.

Da førsteamanuensis og prosjektleder Lars Valvik ved Høgskolen Stord/Haugesund kommenterte «Skolefagundersøkelsen 2009», sa han dette: «Vi finner ikke at IKT som virkemiddel er vesentlig for gode elevresultater […] Dårlig faglig utdannelse kombinert med IKT ser ut til å være en farlig kombinasjon.» Det som er avgjørende for kvaliteten på undervisningen, er lærernes faglige utdannelse og deres evne til å inspirere elevene, sa Valvik (Skolemagasinet, 6/2009). Litt senere er han enda skarpere: «Vi er mer og mer skeptisk til skolens mål om digital kompetanse og digital dannelse. Flinke lærere velger bort IKT og finner heller andre, enklere måter å undervise på» (Klassekampen, 17.06. 2010).

I en doktoravhandling i psykologi avlagt ved NTNU har Glenn-Egil Torgersen undersøkt læringsutbyttet fra multimedia, sammenlignet med utbyttet av å lese tekster på papir. Han konkluderer med at å lese en tekst på tradisjonelt vis fungerer best, både når det gjelder å huske detaljer og forstå sammenhenger. Han konklusjon er ikke til å misforstå: «Staten har pumpet milliarder inn i maskin- og programvare. Men satsingen har på mange måter vært feilslått, fordi den ikke bygget på pedagogisk forskning.» På bakgrunn av sine forskningsfunn maner Torgersen til større forsiktighet i bruk av multimedia i undervisningen (Adresseavisen, 07.03. 2012).

Tid for besinnelse

Jeg er ingen maskinstormer, og jeg mener ikke at datamaskinene i skolen skal slukkes. Digitale verktøy kan være gode redskap i undervisningen. Dessuten er det viktig å øve elevene i kritisk bruk av den nye teknologien. Men bruken av IKT i skolen må styres av lærerne og være begrunnet i faget og fagets didaktikk heller enn å være et mål i seg selv.

Med 6 timer og 43 minutter hver dag foran skjermen, er det ikke mer skjerm-tid elevene i dag trenger. De trenger mer menneske-tid. Mer tid til å møtes ansikt til ansikt; til samtaler og samarbeid; til å være ute i naturen; til å male, musisere, synge, danse, spille teater. Mer tid til det de ikke gjør utenom skolen.

Jeg ønsker at skolen kan være en positiv motkultur til tunge trender i tida. Et sted der elevene også øves til konsentrasjon og fordypning. Til å lytte oppmerksomt til en fortelling eller et musikkstykke, dvele lenge ved et viktig spørsmål, ja, kanskje også kjede seg en gang i blant. For «kjedsomhet er drømmefuglen som ruger ut fantasiens egg», slik filosofen Walter Benjamin uttrykte det. Kreativitet forutsetter en balanse mellom impulser, aktivitet og kontemplasjon. I våre samfunn er stillhet og fordypning blitt en mangelvare.

Jeg foreslår derfor at vi tar en pause i den ukritiske IKT-satsingen i skolen. En tenkepause. Den bør vi bruke til to ting: til forskning om hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Deres kunnskaper, verdier, holdninger og helse – på kort og lang sikt. Dernest til en satsing på det vi allerede vet er viktig for en god barndom og en god skole: samvær med omsorgsfulle voksne, øving av lesing, skriving og regning, høytlesing og fortellinger, skapende arbeid, fri lek, turer i skog og mark.

Slik tror jeg vi kan skape en skole som bedre oppfyller Den generelle delen av læreplanens mål om «å fostre til menneskelighet».

Advertisements

11 kommentarer to “Vikarposten: Skolen og det digitale eksperiment”

  1. Min personlegdom er vel for lengst øydelagt med tanke på at eg har vore ein intens brukar av internett i snart 20 år.. På de andre sida er eg framleis overvelda av informasjonstilgongen og kommunikasjonmogelegheitene som me ikkje hadde då eg var fersk lærar for 30 år sidan. Professor Greenfield og Inge Eidsvåg er ein uheilag alllianse… https://laererraad.wordpress.com/2012/09/05/skolen-og-det-digitale-eksperiment/

  2. I Eidsvågs pedagogikk er kultur og teknologi adskilt. IKT blir det som fremmedgjør og umenneskeliggjør, mens klasserommet, boken og pensum blir nøytrale formidlere av kulturarven. Ved f. eks. å se bokens skrift som «naturlig» – noe som har mistet sin tekniske karakter – har Eidsvåg glemt hvordan teknikken og kultur er vevd sammen. Boken kan er den første masseproduserte «læringsmaskinen».
    I et historisk perspektiv ser vi at teknologi ofte blir oppfattet som en trussel før den overtas som kultur. I muntlige kulturer ble skriving møtt med skepsis og karakterisert som unaturlig – noe ikke-menneskelig. Platon (Faidros-dialog) fryktet at skrivekunsten ville produseres utenfor bevisstheten og ødelegge hukommelsen. Imidlertid er skrivekunsten i dag blitt en del av oss – noe naturlig. Gutenbergs omstridte trykketeknologi er i dag implementert i skolen. Bokens skrift er naturlig i skolen – den er ikke lenger teknologi.
    I den pedagogiske klassikeren Emile advarer Rousseau (1962) mot å gi barn tilgang til globus og kart. Ifølge Rousseau klarer ikke barn å navigere etter kart. Han er skeptisk til denne teknologien og argumenterer for at læring og oppdragelse skal finne sted i naturlige omgivelser. Kart er gode eksempler på komprimerte representasjoner av omverdenen som er utviklet gjennom mange tusen år. Kart er kognitive proteser som vi kan lære å navigere etter.

    God klasseledelse, tydelige regler og bevissthet om når og hvordan IKT skal brukes, blir enda viktigere i det digitale klasserommet. En digitalt orientert skole er inspirerende fordi den treffer elevene i deres mediehverdag. Derfor trenger vi et digitalt kunnskapsløft for å skape fremtidens skole. Utvikling av den digitale kompetansen kan gi barn og unge et mer variert tilfang av læringsformer, flere innholdsressurser og mer motiverende læringsmiljø – og dermed et potensial for bedre og mer læring. I morgendagens skole bruker elever digitale medier fortrolig og innovativt for å utvikle de ferdigheter, kunnskaper og kompetanser de trenger for å oppnå personlige mål og for å være interaktive deltagere i samfunnet. En digital kultur for læring innebærer involvering, evne til kritisk tenkning, samarbeid og kreativ problemløsning. Et oppdatert digitalt dannelsesbegrep omfatter refleksjon om kunnskap og identitet. Det forutsetter grunnleggende analoge og digitale ferdigheter.

  3. «Denne satsingen har ikke vært noe unisont krav verken fra lærere, elever eller foreldre», skriver Eidsvåg. Vel, ihvertfall ikke fra lærere flest. Når det gjelder elever og foreldre i norsk skole, blir de egentlig hørt?
    Når det gjelder studenter i norsk utdanning har vi ihvertfall lagt merke til «pro-digitale» aksjoner som denne (tilløp til vårt neste studentopprør?):
    http://uit.no/Content/203757/Postkortkampanje%5B1%5D.pdf

  4. Har selv skrevet om IKT i skolen som journalist, og vært til stede i en klassetime som var produktundervisning i et Adobe-program og ikke inneholdt noe læringsutbytte (nå skal man ikke generalisere ut fra anekdotisk kunnskap, men likevel). Kravet om IKT som basiskunnskap kom blant annet fordi det var viktig at folk ikke gikk ut av skolen og var ukyndige i EDB. Det man ikke tenkte på da, og som er enda viktigere i dag, er at digital kompetanse er veldig lett å tilegne seg. Til og med eldre menn i kommunestyrene klarer det, når de får en iPad mellom hendene.

    IKT er veldig bra som verktøy, for eksempel for testing. Det er også mulig for lærerne å bruke programvare som sørger for at elevene må holde seg borte fra nett og ikke minst Facebook. Men om det HJELPER for læringen er høyst usikkert; og det har vært kjent lenge.

    Men det er litt som å ha stoler i klasserommet; det er ikke sikkert elevene får bedre karakterer av å sitte i ti år enn å stå. Men alternativet ville jo være utenkelig.

  5. Eidsvåg ønsker at skolen skal være en positiv motkraft til det stadig økte konsumet av digitale tjenester, blant annet fordi han er redd for at de digitale mediene på sikt vil påvirke utviklingen av våre hjerner. Dette er ei slutning som man selvsagt kan debattere stolpe opp og ned, men her er ei vinkling jeg sjelden ser refleksjoner rundt: Hva er virkeligheten (herunder hører verdi-begreper som menneskelighet osv)?

    Jo: Virkeligheten er en sum av de biokjemiske og biofysiske prosesser som til enhver tid foregår i våre hjerner, som respons på stimuli, f. eks sanseinntrykk. Et menneske som møter et annet menneske gjennom fysisk tilstedeværelse oppfatter dette som virkelig fordi vi sanser det andre mennesket. Berøring fra et annet menneske, for eksempel, blir bare til noe man er bevisst fordi hjernen er i stand til å prosessere og tolke de elektriske signalene som sendes dit fra trykkreseptorer i huden. Noen annen virkelighet enn det de enkelte hjerner er i stand til å prosessere og tolke finnes vel ikke?

    Og følger det ikke da a priori at virkeligheten, vår oppfattelse av samfunnet rundt oss, er uavhengig av om hjernene våres stimuleres på den ene eller andre måten? For våre hjerner er den virtuelle virkeligheten like reell som den fysiske, det å chatte med en venn på Facebook er like høyverdig virkelig som å møtes fjes til fjes (gitt at overføringen av informasjon ikke begrenses av teknologiske ufullkommenheter som f. eks bandbreddebegrensinger).

    Ja, vår hjerne er flink til å tilpasse seg de stimuli den eksponeres for. Adapsjon (det som gjør at man f. eks ikke er særlig bevist at klærne konstant trykker mot huden) er et eksempel på det. De fleste mener at vi skal være glad fo at hjernen er adaptiv, at den er i stand til å forholde seg til endringer i samfunnet, som at man begynner å bruke klær. Virkeligheten defineres ikke av det fysiske eller analoge. Den virtuelle verden er like virkelig. Menneskelighet handler ikke om fysisk tilstedeværelse blant mennesker, men om hvordan våre hjerner omgjør de stimuli den mottar til tanker og handlinger.

    Dersom skolen skal være en motkraft (om enn positiv, hva nå det enn måtte innebære) til det digitale (eller det virtuelle) så vil den ganske sikkert bli oppfattet som enda mer aparte og fremmedgjørende i forhold til samfunnet rundt (Eidsvåg og hans meningsfeller kan kanskje påvirke skolen til å endre retning, men jeg tror ikke de har kraft til å påvirke kursen til «det virkelige» samfunnet i særlig grad). Det vil i så fall føre til at enda flere elever vil oppleve skolen som irrelevant, eller uvirkelig om du vil. Er det verdt prisen?

  6. Spennende artikkel som var interessant å lese. Imidlertid ser du helt bort fra den vanlige IKT effekten innføring av digitale verktøy gir i skolehverdagen – nemlig: effektivitet, kvalitet, struktur og en helt ny måte å samarbeide på. Jeg er enig i at digitale verktøy (for meg som lektor) har gitt liten gevinst ift selve innlæringen av fagstoffet. Men – desto mer har det i mitt fag matematikk git muligheter til å skape motivasjon og relevans ift faget som vi bare kunne drømme om for få år siden. Dette har for meg gitt faget et helt nytt løft. Elevene oppfatter at dette er nyttig. Samtidig gir effektivitetsgevinsten mulighet for å gi hver elev mer oppmerksomhet – jfr. læringeseffeststudien til J. Hattien (2009) – feedback gir best effekt. Takk for at Norge er best i verden på innføring av IKT i skoleverket. Kom igjen lærerkollegaer som pt ikke har tilegnet seg det jeg kaller «den moderne læreres metodikk» ift tydelig klasseledelse og motiverende og effektiv verkøybruk!

    Se min blogg http://www.kjetili.wordpress.com eller mine tanker på: http://prezi.com/lqc4834xu5qv/jakobstad-finland-2082012/

  7. Hvis noen føler seg kallet til å beskrive hvordan de har nytte av IKT i skolen så er dere selvfølgelig veldig velkomne til å gjesteblogge! Selv er jeg overbevist om at på akkurat samme måte som alle andre samfunnsområder tar IKT i bruk, så må skolen også gjøre det. IKT er en naturlig og integrert del av alt kunnskapsarbeid, slik jeg ser det.

  8. IKT i skolen er kommet for å bli. I et pussig flashback byttet hjernen min ut uttrykket IKT i innlegget over med forkortelsen «TV»…
    De fleste skoler har tatt i bruk IKT som en del av sin læringsplattform. Noen skoler har tatt i bruk digitale tavler som gir nye muligheter for formidling av pensum. Elevene lærer å bruke IKT på en nyttig og effektiv måte, – til forskjell fra den måten de bruker IKT på i fritiden – som et leketøy. For å være en aktiv og deltakende samfunnsborger i dag må du ha grunnleggende ferdigheter i IKT – og her spiller skolen en vesentlig rolle.
    Fortsatt er det slik at en god del unge voksne, som har hatt tilgang på IKT hele sin oppvekst, ikke behersker viktige digitale verktøy. Ugndom som har hatt tilgang til IKT på fritiden, – men ikke fått opplæring i IKT på skolen.
    De har ikke lært å bruke skriveprogrammer for å behandle tekst. De kan ikke søke etter informasjon eller bruke e-post og sende vedlegg. De sliter med å finne fram i digitale skjema. Be dem lage en tekst med innsatte bilder, – så ramler de av stolen….
    Skolen kan ikke henge etter når det gjelder IKT-fronten, den må heller være først og vise vei. Det er på tide å forandre læringsmetodene.
    http://mandagsmor.wordpress.com/2012/09/01/smarte-barn-dum-skole-2/

  9. Først: Takk til Inge Eidsvåg for en god oppsats til en interessant og viktig debatt!

    Etter å ha lest både Eidsvågs kronikk og de diverse mottagelsene den har fått, må jeg si at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar, og at jeg er mer usikker nå enn noen gang om hvorvidt bruk av ny teknologi er et gode for skolen.

    For eksempel: Finnes det en uttømmende, oppdatert, og deskriptiv studie av hvordan IKT er blitt implementert og aktivt brukt i norsk skole? Det er mulig at en slik studie finnes (og da er jeg veldig interessert i å få vite om den!), men min antagelse er at dette er meget vanskelig å forske på, i og med graden av lokalt selvstyre i skolesektoren: Gitt den enkelte kommune, skole og lærers grad av metodisk frihet, er det min antagelse at bruken av IKT i overveiende grad avhenger av lokale variasjoner i interesse, ressurser og kompetanse innen feltet. På tross av disse potensielle og etter min oppfatning sannsynlige utfordringene med å fremskaffe presise data, vil jeg mene at en videre debatt om fordeler og ulemper ved bruk av IKT i skolen og undervisningen er tilnærmet umulig uten en slik studie.

    Videre, og slik jeg leser kommentarene til Eidsvågs kronikk her og andre steder, sitter jeg igjen med et inntrykk av at fokuset er på læreres evne til å bruke digitale verktøy på en læringsfremmende måte, at følgelig IKT i seg selv ikke betraktes som et problem, men at det kan bli en utfordring om den enkelte lærer ikke vet å benytte seg av mulighetene IKT gir på en konstruktiv måte. Da lurer jeg på følgende: Vet vi at kompetanse til å benytte seg av ny digital teknologi finnes blant lærerstanden i skolen i dag? Jeg har selv tilbrakt tolv uker i praksis i en skole hvor alle klasserommene hadde smartboards; jeg opplevde ikke én eneste gang, i løpet av denne tolvukersperioden, at disse ble brukt etter formålet. Om dette er betegnende for en generell tilstand: Vil vi ikke heller ha lærere som virker under det som er for dem kjente rammebetingelser, heller enn lærere i en kontekst de ikke føler seg hjemme i? Jeg sier ikke at ny teknologi ikke kan virke læringsfremmende; mitt spørsmål er om lærere flest besitter adekvat og tilstrekkelig kompetanse til å benytte seg av den (noe både denne artikkelen, og artikkelens kommentarer, og denne artikkelen fra forskning.no, kan tyde på at de ikke har); og om IKT-teknologi generelt er blitt introdusert i skoler og klasserom i samråd med de lærerne som faktisk skal bruke den i undervisningen.

    Og endelig: Det er meget mulig at IKT, brukt riktig, kan ha en positiv læringseffekt. Men hvordan vet vi at pengene er brukt der de gir mest valuta? Jeg kan ikke se at noen har gjendrevet Eidsvågs mest slående argumenter, for eksempel at Finland i mye mindre grad enn Norge har satset på IKT, samtidig som de har bedre resultater enn oss. Er vi virkelig sikre på at satsingen på IKT er verdt pengene, og at det ikke eksisterer en alternativ satsning som ville gitt mer valuta for pengene?

    Til sist: Jeg registrerer at flere her argumenterer som om IKT er et slags naturfenomen, som uvegerlig må prege også skolen virksomhet. Det tror jeg er en lite hensiktsmessig måte å vurdere utviklingen på. Vel er samfunnet vårt stadig mer digitalisert; men jeg tror det er meget viktig at organisering av undervisning i skolen grunnes i pedagogiske beslutninger, basert på hva profesjonelle lærere antar at elevene lærer mest av, og trives best med, og ikke inntrykksbaserte oppfatninger av hvordan samfunnet utvikler seg akkurat nå.

    • Her var det mange påstander og spørsmål. På nettet finner du svar på det meste du spør om. Så store reformer er selvfølelig evaluert i en rekke studier. To ting
      1 IKT er en ferdighet i Norsk skole. IKT er ikke tatt inn i skolen for å få bedre læring. Det er noe vi som en liten nasjon må være i verdensklassen på for å henge med i konkurransen – jfr. Utviklingen av selskaper som Apple, Google og Facebook.
      2 Finland kommer. Finland har ikke valgt bort IKT i skolen av pedagogiske årsaker, men pga økonomi. Norge har råd til en så stor samfunnsreform. Heldigvis. Jeg har det siste året holdt kurs om «bedre resultater i matematikk med en digital arbeidsform» i mange len i Finland og jeg tror de blir best på ikt&matematikk også. Se http://www.kjetili.wordpress.com

  10. «Hvis noen føler seg kallet til å beskrive hvordan de har nytte av IKT i skolen…».

    I mine øyne er såkalte DIGITALE FORTELLINGER blant de nyttigste og mest spennende måter å bruke IKT på i skole og utdanning. Jeg skulle gjerne hatt med meg Eidsvåg på et slikt opplegg! Min erfaring er at noen av de mest skeptiske lærerne har blitt blant de mest entusiastiske etter å ha prøvd dette. Entusiasmen er ikke mindre blant elevene og studentene.

    Jeg håper mange har fått med seg at det i år har kommet to bøker på norsk (de to første) om pedagogisk bruk av denne metoden. Mer om denne, inkludert (min) omtale av de to bøkene, i siste nr. av «Synkron» (magasin for innovativ utdanning):

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

LP-modellen - læringsmiljø og pedagogisk analyse

en blogg fra Læringsmiljøsenteret for alle som arbeider med LP-modellen

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: