Denne vikarposten er skrevet av en språklektor som er mellomleder på en videregående skole. I samråd med skribenten har vi besluttet å publisere dette anonymt: På den ene siden mener vi at de delene av det kollegiet som omtales her, bør slippe å bli gjenstand for en offentlig vurdering og eventuelt påfølgende debatt; på den andre siden mener vi at det bør være rom for å lufte denne typen frustrasjoner, som vi tror i større eller mindre grad kan finnes på andre skoler og i andre kollegier enn det omtalte.
Som mellomleder på en ganske stor videregående skole med overvekt av allmennfag, føler jeg behov for å lufte en frustrasjon. Det handler om noen av de mest tradisjonelle allmennfaglærernes uvilje mot å la seg påvirke av pedagogisk tankegods, og mot at andre – foreldre, kolleger og ledelse – skal ha innsyn og medbestemmelse i det som skjer i klasserommet. Det virker på meg som denne underpopulasjonen av lærere, som heldigvis begynner å tynnes ut (det dreier seg i det store og hele om folk født på 40-, 50- og 60-tallet), betrakter sin lærergjerning som en privat virksomhet, og enhver form for innsyn i den som invaderende. Man snakker om MITT fag og om MINE elever.
Men denne holdningen beror på en stor misforståelse, for en lærer er en «civil servant» som utfører et definert samfunnsoppdrag, og både elever, foreldre, kolleger og ledelse har så absolutt noe de skal ha sagt om kvaliteten på det som foregår i klasserommene. Jeg begynner å bli utrolig lei av lærere som blir sjokkert og rystet over at man mener noe om deres praksis, og spesielt da selvfølgelig dersom man ønsker at den skal endre seg.
Motstanden mot denne inngripen i praksis viser seg i mange former for passiv motstand, fullstendig lik den motstand man kan observere hos elever. E-poster leses ikke («nei uff det er jo så mye e-post …»), rutiner følges ikke opp («det er så mye å holde styr på …»). Man stiller ikke på pålagte møter, eller hvis man stiller, setter man seg aller bakerst ved døren med et høylytt kroppsspråk som sier: «Jeg må være her, og se, jeg er her også, men jeg vil det ikke.» Man passer i samme anledning på å si noe halv- eller helhøyt idet man kommer eller går fra møtet, om hvor bortkastet tid det er å måtte bedrive tvungent samarbeid. Og så videre, mulighetene til å vise at man er høyt hevet over pedagogisk utviklingsarbeid er utallige. Disse holdningene treffer man lite av hos yrkesfag- og grunnskolelærere, det er blant lektorene, de som har gammeldags hovedfag (som selvsagt er MYE bedre enn disse moderne masterne) at man finner disse dinosaurene som ikke kan eller vil lære noe av sine kolleger eller sine ledere.
Det merkelige er at mennesker som lever av å lære andre mennesker saker og ting, ikke tror de selv kan lære noe av andre.
Lærerråd 