Vikarlederen: Lærerne som ikke vil lære

av Lærerråd

Denne vikarposten er skrevet av en språklektor som er mellomleder på en videregående skole. I samråd med skribenten har vi besluttet å publisere dette anonymt: På den ene siden mener vi at de delene av det kollegiet som omtales her, bør slippe å bli gjenstand for en offentlig vurdering og eventuelt påfølgende debatt; på den andre siden mener vi at det bør være rom for å lufte denne typen frustrasjoner, som vi tror i større eller mindre grad kan finnes på andre skoler og i andre kollegier enn det omtalte.

Som mellomleder på en ganske stor videregående skole med overvekt av allmennfag, føler jeg behov for å lufte en frustrasjon. Det handler om noen av de mest tradisjonelle allmennfaglærernes uvilje mot å la seg påvirke av pedagogisk tankegods, og mot at andre – foreldre, kolleger og ledelse – skal ha innsyn og medbestemmelse i det som skjer i klasserommet. Det virker på meg som denne underpopulasjonen av lærere, som heldigvis begynner å tynnes ut (det dreier seg i det store og hele om folk født på 40-, 50- og 60-tallet), betrakter sin lærergjerning som en privat virksomhet, og enhver form for innsyn i den som invaderende. Man snakker om MITT fag og om MINE elever.

dinosaurer er lærere

Men denne holdningen beror på en stor misforståelse, for en lærer er en «civil servant» som utfører et definert samfunnsoppdrag, og både elever, foreldre, kolleger og ledelse har så absolutt noe de skal ha sagt om kvaliteten på det som foregår i klasserommene. Jeg begynner å bli utrolig lei av lærere som blir sjokkert og rystet over at man mener noe om deres praksis, og spesielt da selvfølgelig dersom man ønsker at den skal endre seg.

Motstanden mot denne inngripen i praksis viser seg i mange former for passiv motstand, fullstendig lik den motstand man kan observere hos elever. E-poster leses ikke («nei uff det er jo så mye e-post …»), rutiner følges ikke opp («det er så mye å holde styr på …»). Man stiller ikke på pålagte møter, eller hvis man stiller, setter man seg aller bakerst ved døren med et høylytt kroppsspråk som sier: «Jeg må være her, og se, jeg er her også, men jeg vil det ikke.» Man passer i samme anledning på å si noe halv- eller helhøyt idet man kommer eller går fra møtet, om hvor bortkastet tid det er å måtte bedrive tvungent samarbeid. Og så videre, mulighetene til å vise at man er høyt hevet over pedagogisk utviklingsarbeid er utallige. Disse holdningene treffer man lite av hos yrkesfag- og grunnskolelærere, det er blant lektorene, de som har gammeldags hovedfag (som selvsagt er MYE bedre enn disse moderne masterne) at man finner disse dinosaurene som ikke kan eller vil lære noe av sine kolleger eller sine ledere.

Det merkelige er at mennesker som lever av å lære andre mennesker saker og ting, ikke tror de selv kan lære noe av andre.

Advertisements

7 Responses to “Vikarlederen: Lærerne som ikke vil lære”

  1. Jeg er enig i beskrivelsen din av lærertypen, men jeg ville nok ikke begrenset dette til eldre lærere. Denne typen lærer finnes i alle aldre.

    For deg som mellomleder vil jeg anta at spesielt demonstrativt kroppspråk og provoserende småkommentarer er voldsomt frustrerende når du prøver å legge opp til faglig og pedagogisk utvikling hos de ansatte (og sammenligninga med elever treffer her meget godt!).

    Etter 2 og 1/2 år i jobb har jeg likevel gjort meg noen erfaringer som kan være en innvending mot din beskrivelse av lærertypen, eller snarere være et forsvar for denne – noe barnslige – måten å oppføre seg på i møtesammenheng.

    Lærere er – etter min mening – under et meget hardt arbeidspress. De aller fleste jeg snakker med på jobben, inkludert meg selv, bruker tid mange kvelder og alle helger til å få snekret sammen god opplegg, vurderinger både av og for læring, samtidig som vi skal være tilgjengelige til enhver tid. Når mange av møtene da oppleves som lite konstruktive, uten klare agendaer, eller er fylt opp med selvfølgeligheter og/eller innhold som ikke hjelper til med å lette arbeidspresset, men heller gjøre hverdagen vrangere, vil en del lærere oppleve møtene som en meningsløs tidstyv.

    På 2 og 1/2 år har jeg blitt introdusert for x-antall pedagogiske utviklingsverktøy i slike møter, som hver for seg helt sikkert har mye for seg, men som blir slått ihjel av neste moteord innen pedagogikken, eller neste vinduderkur fra ILS, uten at man rekker å reflekter nok over praksisen, eller rekker å prøve det ut skikkelig slik at det blir innarbeidet og en del av yrkesutøvingen. Det er HELE tiden noe nytt, som gjerne presenteres noen måneder etter det forrige «prosjektet» ledelsen satte igang. Da får man teflonhjerner. Det utvikles et skjold mot alt det nye og flotte, som likevel vil bli glemt om noen måneder, for da har politikere/forskere/skoleledere/skoleeiere funnet noe nytt det skal fokuseres på.

    Heldigvis er ikke alle møter av denne typen. Fruktbart faglig og pedagogisk samarbeid har vi heldigvis endel av, og den er ofte lærerinitiert og mer konkret. Men det å gå til et møte, og vite at det er en 50/50 sjanse for at dette er totalt bortkastet tid, gjør noe med grunnholdningen og humøret en tar med seg inn i møtet. Jeg ser for meg at det er denne grunnholdningen du har møtt mye av i møtesammenheng.

    Litt den samme holdningen og det samme kroppspråket som mange lærere møter hos elever som heller ikke alltid finner alle timer like meningsfulle.

    • [Lærerråd: Forfatteren av ovenstående post har sendt oss følgende svar til Lars Hvaal:]

      Ja, her skjønner jeg veldig godt hva du mener, Lars Hvaal. Mange er de skoleledere som har kastet seg på forskjellige pedagogiske trender, og som har plaget sine ansatte med å dra dem hit og dit, med lite læringsutbytte. Tom Tiller har treffende kalt det for kenguruskolen. Forskning har vist at skoleledere rundt om i det ganske land er av svært varierende kvalitet, og at mye har vært, og er sikkert fortsatt, for dårlig. Men dette er i ferd med å forandre seg. På min skole har vi som overordnet politikk at det vi vektlegger i det pedagogiske utviklingsarbeidet skal være forskningsbasert, og at vi skal holde fokus på ett område over tid. De fleste lærerne våre uttrykker at de er fornøyde med dette, og at de har utbytte av det der kjernevirksomheten skjer, i klasserommene. Jeg har inntrykk av (blant annet gjennom Skolelederen, Skolelederforbundets fagblad) at dette er en økende tendens over hele landet, men det er klart at de opplevelsene du beskriver, er gjenkjennbare for mange lærere. Også jeg selv kjenner dem igjen, jeg har vært i skolen i mange år som lærer før jeg ble leder.

      Likevel spør jeg: hvorfor kan ikke lærere som ikke er fornøyd med det som skjer, gi uttrykk for det som voksne, ansvarlige mennesker, og ikke − slik du også påpeker – som sine elever, med passiv motstand, mumling, baksnakking og sutring? Frem for flere gjennomtenkte innlegg, meldt inn i notats form til ledermøtene, eller fremført på fellesmøter. Konstruktiv kritikk!

      Og spørsmålet mitt om hvorfor mennesker som lærer andre fag, selv ikke tror de kan lære mer, står fast. Hvorfor det?

  2. «Og spørsmålet mitt om hvorfor mennesker som lærer andre fag, selv ikke tror de kan lære mer, står fast. Hvorfor det?»

    Vanskelig å gi noe godt svar her. Uten at jeg har lest noe forskning på det (men det har kanskje du?) så virker det åpenbart at en del lærere som bare vil fortsette å ture videre med de alltid har gjort. Kanskje har de blitt numne av tidligere erfaringer med kenguruskolen? Kanskje de ikke har noen utviklingsambisjoner for sitt eget (pedagogiske) virke? Eller kanskje de bare er vanskeligere å overtale. Vi får håpe det siste, og at gjentatte forsøk med god påvirkning og matnyttige, innholdsrike møter vil endre tenkemåten og holdningene man tar med seg inn i møter med pedagogisk utvikling på agendaen.

  3. Til tross for at jeg deler forfatterens syn på generasjonskløften mellom det en kan kalle «åpen dør»- og «lukket dør»-pedagoger, savner jeg et perspektiv i teksten. Det sies fint lite om ansvaret som ligger hos skoleledelsen.

    Dersom en skal lykkes med å få et lærerkollegium til å utvikle seg i samarbeid og med åpne dører, hviler det et stort ansvar på ledelsen. Det holder ikke å sende ut e-poster og avholde planlagte møter – en må både legge til rette for og forvente deling, samarbeid og erfaringsutveksling innad i kollegiet og ut mot relevante instanser utenfor skolen. Skoleledere har – dessverre – ofte et fokus på det som kan måles og telles i skolen. Tid til faglig samarbeid må for ofte vike for tidstyver av dokumenterende natur.

    Jeg savner med andre ord et kritisk blikk på ledelsesansvaret i en skole i endring. Hva er blitt gjort, og hvordan kan en gå frem for å få med alle på laget? Tar rektorer og avdelingsledere rundt om i landet noe av ansvaret for at enkelte lærere sitter med armene i kors på møter, eller holder det å lufte frustrasjoner i profesjonsnære tenkerom på internett?

    • [Lærerråd: Forfatteren av ovenstående post har sendt oss følgende svar til Halvor Thengs:]

      Hei Halvor,

      Jeg er helt enig med deg i at hoveddelen av ansvaret for skoleutvikling ligger hos skoleledelsen, og også i at det ikke står noe i innlegget mitt om dette. Det er fordi det jeg ønsket å fokusere på, var det ansvaret en medarbeider har for å gjøre skolekulturen god, og for å gjøre sine ledere gode. Lederne har et stort ansvar, men en «menig» lærer har også en jobb å gjøre.

      I svaret mitt til Lars Hvaal over skriver jeg jo indirekte noe om hva jeg mener skoleledelsen har ansvar for: Å drive forskningsbasert og fokusert utviklingsarbeid. «Tidstyver av dokumenterende natur», som du kaller det, kommer man ikke unna, men det er en lederoppgave å minimere dem så langt det er mulig, samt å legge til rette for at disse oppgavene kan gjøres på en rasjonell og smart måte. I den forbindelse vil jeg påpeke at de digitale læringsplattformene er gode verktøy til å ivareta dokumentasjonen. Men dinosaurene er vanskelige å lære opp også her, og de er utrolig sta. Jeg har lærere som fortsatt bruker ordet «stensiler» … (sic!), og som nesten ikke bruker Itslearning. Vi følger opp, men det er utilfredsstillende å bruke lederkrefter på å være «tante Sofie», og det skaper ikke godt arbeidsklima.

      Oppsummert: Når det gjelder å få til en lærende organisasjon har både ledelsen og lærerne ansvar, der har du meg :).

Trackbacks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: