Vikarforelderen: Med innvandrerbarn i klassen – del II

av Lærerråd

Denne vikarposten kommer fra Toove, som er en utenom det vanlige engasjert forelder, og som har gjort seg mange tanker om hvordan hjem og skole kan jobbe sammen for bedre, og bedre integrerte, klassemiljøer. Dette har resultert i en rekke interessante refleksjoner og meget konkrete forslag; noen finner du under, andre i del I til denne serien. Toove blogger til vanlig på Ta ansvar for deg selv.

Det ser ut til at noen mennesker tror at alle norske er enige om alt. Slik er det naturligvis ikke. I all samhandling mellom mennesker foregår det hele tiden en slags stille forhandling: Skal jeg avbryte ham nå? Skal jeg si fra om at jeg er uenig? Kjeder jeg ham med denne lange historien?

Noen mennesker er så redde for å virke rasistiske at de aksepterer hva som helst, andre er så opptatt av «det norske» at de nærmest krever at alle andre skal like samme musikk som dem og ha samme hobbyer som dem. Noen ganger er ting så viktige for andre at det er vanskelig å kreve av dem at de skal endre seg, andre ganger kan de godt jenke seg litt.

med innvandrerbarn i klassen II_I

Bildet hentet fra http://www.baglar.bel.tr/

Som lærer for en klasse med innvandrerbarn (eller Jehovas vitner-barn eller andre med andre regler for hva som er lov): Tenk deg om litt før du krever noe/lar være å kreve noe, og diskuter det med foreldrene. Ville du krevd dette av en annen norsk? Hva ville du selv syntes hvis noen krevde noe lignende av deg? Si helt ærlig at det er vanskelig for deg å bestemme deg for hva du skal kreve og hvordan skolen skal gjøre det. Be dem om å hjelpe til med å finne en løsning.

Noen ganger må man si ifra

Jeg opplevde at lærerne på mitt barns skole for det første ikke egentlig så det vi som foreldre så, og for det andre at lærerne unnskyldte seg med at «det er deres kultur», og dessuten at lærerne ikke våget å si fra om ting. Heller ikke om ting som for eksempel mobbing. Det går an å si fra til foreldrene. Si dette:

– Forventer du at barnet ditt skal bli lege, må han/hun ha toppkarakterer, og du må hjelpe til. Den beste måten å huske ting på er å oppleve det og snakke om det mens du opplever det. Skolen er ikke nok, dere må sørge for at barna lærer mer. Er du dårlig til å lese høyt, kan du istedenfor låne en lydbok på biblioteket og høre på den sammen med barnet ditt, du kan se på Newton og Schrödingers katt, og ta dem på tur i skogen og fortelle dem om alt du kan om trær og planter, bygge en hytte med dem og så videre. Det viktige er at dere gjør mye forskjellig sammen og prater mye sammen om alt mulig.

– Synes du det er slitsomt å gjøre mange ting med barna, kan du jo bytte på med andre foreldre.

– Vil du at barna dine skal få en god jobb som voksen, vit at mange jobber, kanskje så mange som 60 %, blir gitt gjennom kjente. Ved at de kjenner mange, øker sannsynligheten for å få en god jobb. Det er ofte ansatte anbefaler bekjente til sjefen.

– Barnet ditt har mange grammatikkfeil og lite ordforråd på norsk. For at barnet ditt skal lære bedre norsk, må du …

Og når foreldrene klager over at de har mange barn og det er mye arbeid:

– Du har selv valgt å få så mange barn, nå må du leve med det valget. Kanskje du også kan slutte å si til andre: «Skal du ikke prøve å få en til?» (Det er et stort press om å få mange barn i enkelte innvandrermiljøer.)

Foreldremøter

Det viktigste med foreldremøter er ikke at foreldrene skal få høre om den nye «stasjonsundervisningen» eller det nye administrative systemet. Hverken norske eller innvandrerforeldre har noen særlig forutsetning for å forstå hva det betyr. Det viktigste er at foreldrene skal bli kjent med lærerne og ikke minst: Hverandre.

Når foreldrene kjenner hverandre, trenger de ikke ringe til deg for alt mulig, de kan spørre hverandre, de kan bytte barnevakt, de kan ordne opp i barnas konflikter uten å involvere læreren.

Vår skole var en såkalt Olweus-skole, og i heftet til Olweus står det at «alle elementene i mobbeprogrammet må gjennomføres for at det skal virke». Men skolen gadd ikke arrangere vennegrupper. Vi norske foreldre ba om det i FAU, men en av innvandrerne sa at «det får du ikke folk til å bli med på». Så det var jo egentlig ikke noen Olweus-skole.

Fordi jeg pressa meg på alle, så å si stakk foten i dørsprekken og nekta å gå, ble jeg kjent med ganske mange foreldre. Noen ganger ble jeg bedt om å sitte barnevakt eller gjøre andre ting for folk jeg selv syntes at jeg nesten ikke kjente. De kjente meg best. Især innvandrere som kanskje er de eneste fra sitt land, kjenner kanskje ingen andre.

med innvandrerbarn i klassen II_III

Bildet hentet fra http://mebk12.meb.gov.tr/

Jeg foreslår å ha masse introforeldremøter i begynnelsen av skoletiden, for førsteklassingene, hvor dere inviterer fire foreldrepar. Gjerne foreldre av barn som leker sammen, eventuelt noen som bor i nærheten av hverandre, eventuelt tilfeldig. De enslige mødrene er det likevel lurt å invitere for seg, tror jeg. På disse møtene forteller du om leggetid og påvirkningen på skolegangen, matpakke, hvordan de kan hjelpe med leksene, og spør dem masse om hva de selv synes og tenker, og passer på at de også prater mye, slik at de blir kjent med hverandre og føler seg trygge på hverandre. Sørg for at de gir hverandre telefonnummer og be dem om å treffes igjen. Si det er bra for barna når foreldrene kjenner hverandre, slik at de kan besøke hverandre. Pass på at du får dem til å samtale om ting som «mitt barn spiser ikke pølse, vil du gi dem pølse? Heller ikke kyllingpølse», osv. Det krever nok en god del mas fra deg å få dem til å treffe hverandre første gang, kanskje du må være med flere ganger, men jeg tror du vil få mye igjen for det.

Hvis du har flere svært urolige barn i klassen, med lignende problematferd, kan du jo be disse foreldrene sammen. Så blir det mindre flaut for dem.

Barna bør være med på disse små foreldremøtene. Og hvis du også klarer å få med fedrene, er det kjempefint.

Disiplin på skolen

En del innvandrere forstår ikke norsk type disiplin. Selv om barna våger å si imot foreldre og lærere eller å tulle med lærerne, har også vi norskinger en grense de ikke kan trå over. Grensen er bare litt forskjøvet. Barna kan si fra om at de er uenige, men ikke mase for mye. Barna kan si at de ikke vil noe, men ikke bruke frekke ord eller kalle læreren stygge ting. I enkelte land, som for eksempel England, hvor grensene er strengere enn her, er det vanlig at elevene går bananas og knuser alt når læreren går inn i et annet rom. Slik er det ikke i Norge: Elevene er kanskje mer åpne om uenighet, men til gjengjeld venter de seg samme respekt fra læreren tilbake. Læreren sier heller ikke frekke og stygge ting til elevene, og de fleste reglene på skolen er ganske fornuftige. Med mange dusteregler ender elevene opp med å ikke ta reglene alvorlig. Forklar reglene på skolen for foreldrene og si til dem at det er en grense også for oss, og den er veldig klar.

Be foreldrene om å samarbeide og vise respekt for læreren og også for Norge, og ikke snakke stygt om Norge så barna hører det. Barna tar det mer alvorlig enn foreldrene tror, og det er lettere å huske negative karakteristikker enn positive. På skolen mitt barn gikk, var det et skjellsord å si «du er norsk». Det er ikke noe ålreit.

Lekebehov og forstyrrelser i klassen

Noen foreldre mener at barna får dekket sitt lekebehov på skolen. Da ender naturligvis barna opp med å leke i klassen. Det forstyrrer jo alle de andre også.

Noen barn har dessuten mer behov for bevegelse enn foreldrene forstår. Det passer kanskje ikke for alle barn å gå på koranskole hver ettermiddag (faktisk tror jeg ikke det passer for noen barn. To ganger i uka burde være nok.)

Mange foreldre vet ikke om mulige aktiviteter i nabolaget og de klarer heller ikke følge barna til aktiviteter hver uke. Diskuter med foreldrene om de kan bytte på å følge barna til fotballtrening med foreldre til venner av barna. Forklar at foreldrene må se på barna når de er på fritidsaktiviteten, ellers kommer de til å slutte, og så plutselig blir de voksne uten egentlig å kunne så mye. Kanskje skolen kan dele ut en liste med telefonnummer til aktiviteter i nærmiljøet på foreldremøtet, og foreslå for foreldrene at de avtaler med hverandre om å følge annenhver gang?

Dette er det akademikerforeldrene gjør: Maser på barna at de skal fullføre når de har begynt på en aktivitet. Men barn er naturligvis forskjellige, og de må finne fram til passe mange aktiviteter og aktiviteter som passer til det enkelte barn. For mange er det kanskje best at foreldrene går tur med barna, at de får lov til å besøke en venn hvor de kan herje litt i bakgården, at borettslaget går sammen om å kjøpe en trampoline.

Fritidsaktiviteter er det største problemet for de etnisk norske barna som går i en innvandrerdominert klasse. De norske foreldrene forventer at barna vil få venner i klassen de kan besøke om ettermiddagen. Hvis alle de andre barna går på koranskole og tamilsk leksehjelp alle dager i uka (eventuelt ikke får lov til å gå noen steder) vil jo de norske bli ensomme. Ta opp dette på foreldremøte. Snakk om lekebehov og viktigheten av å lære å kjenne samfunnet. Si rett ut at de norske på skolen kommer til å ta barna sine ut om de ikke får venner i klassen de kan treffe på ettermiddagen. Si klart fra at det er alles ansvar (alle kommer til å tenke at det ikke gjelder deres barn). Si det direkte når du har de små foreldremøtene.

Leksehjelp og skoleflinkhet blant innvandrere

Vi forsøker å kutte ned på arbeidstiden til voksne, samtidig som vi øker arbeidstiden til barna. Og alt skal visst være offentlig. Foreldrene, som er de voksne som er mest interesserte i sine egne barn, skal ikke ha hovedansvaret. Jeg mener at leksehjelp er helt feil vei å gå. Istedenfor tror jeg det er lurere å lage lekser som foreldrene ikke trenger å hjelpe til med.

Noen ting må pugges, for eksempel gangetabellen. Det er også en verdi i seg selv å øve på å sitte og arbeide lenge med en oppgave. Men disse oppgavene bør ikke være av en slik karakter at barna trenger hjelp hele tiden. Noen skoler eksperimenterer nå med en slags «motsatt» undervisning: I lekse må barna se på en video av læreren som forklarer pensum. På skolen jobber de med oppgavene som hører til. En ekstra fordel med dette er at foreldrene også kan lære seg det som barna lærer, og fortelle barna det de vet om samme tema. Og naturligvis at foreldre som er dårlige i norsk får norsktrening. Videoen kan jo ses på om igjen og om igjen. Den kan sikkert legges ut på skolens egen hjemmeside slik at bare de med passord kan se den, om læreren synes det er flaut.

Vi ser på alle statistikker at barn av høyt utdannede gjør det bra på skolen. Jeg kjenner mange med høy utdannelse, og ingen av dem er veldig ivrige med leksehjelp til barna. Det de derimot gjør, er å ta med barna på tur, når de ser noe spennende, forklarer de hva det er, de leser høyt for barna og slår av TV-en.

med innvandrerbarn i klassen II_II

Bildet hentet fra http://www.dogurehberi.com

Allerede når barna er tre år, er det stor forskjell i hvor stort ordforråd barna har. Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre for våre framtidige barn, er å lage masse kurs for foreldrene: Obligatorisk barneoppdragelseskurs også for fedrene, barselgrupper som foregår på helsestasjonen med helsesøster slik at innvandrerkvinner også møter opp, og kurs mot skilsmisser. Når barna begynner på skolen, er det litt seint å begynne lære norsk eller å få et stort ordforråd. Det er naturligvis slett ikke umulig, men det er mer effektivt at foreldrene lærer opp barna fra en tidlig alder.

Det er nokså mye rar forskning på dette. For eksempel har det vist seg at innvandrere med lav utdannelse har barn som klarer seg mye bedre enn etnisk norske/innfødte amerikanere med lav utdannelse. Dette er å sammenligne epler og pærer. Folk som er oppvokst i et krigsområde har kanskje ikke hatt noen mulighet til å gå på skole, men det betyr ikke at de ikke er friske, ressurssterke, smarte folk. Faktisk er det for det meste bare ganske ressurssterke som klarer å komme seg hit. De som er oppvokst her uten å klare å ta gymnas, har derimot som regel et eller annet problem, ADHD for eksempel, og det er jo delvis arvelig og delvis kan man tenke seg at foreldre med rotete liv også har vanskelig for å gi sunn mat til barna sine og få dem i seng i tide.

Det har også vært undersøkt om det hjelper med gratis halvtids barnehage. Selvsagt kan barn som har gått litegrann i barnehage litt flere ord på norsk enn et barn som bare har vært hjemme med mor som bare snakker arabisk. Men det har ikke vært sammenlignet med «arabisk mor som forstår hvordan hun skal lære barna norsk og viktigheten av å lære barna norsk før barnet begynner på skolen». Dette kan foreldrene lære på foreldrekurs når barna er små.

Vi synes kanskje at det er romantisk at barna kan flere språk, men det vi gjerne glemmer, er at ordforrådet på begge språk ofte er litt lavt. Det krever tid å lære seg et språk og alt ordforrådet, og det er norsk de kommer til å få bruk for mest i Norge.

Det er et problem for de barna som ikke snakker det språket om du tillater morsmål på skolen. Det hindrer samhandling. De skal bo i Norge, og det er lurt å snakke norsk uten aksent og med godt ordforråd. Det er ikke noe genetisk som tilsier at de ikke kan lære norsk uten aksent eller at det er best å bare snakke foreldrenes språk. Det blir vanskeligere for deg å opprettholde disiplin om du ikke vet hva de sier til hverandre.

Det blir lett til at det danner seg gjenger ut fra språk og at de bruker «sitt hemmelige språk» som et maktmiddel overfor andre barn.

Jeg opplevde blant annet at jeg var den eneste foresatte som kom for å hjelpe til å knyte skøyter og barna snakka urdu hele tiden så jeg ikke forstod noe, og de oppførte seg frekt og respektløst mot meg. Læreren så det, men sa ikke fra. Og så lurer de på hvorfor de norske foreldrene tok barna ut av skolen?

Hvordan er innvandrere i virkeligheten?

Når folk diskuterer innvandring, ender det ofte opp med at de diskuterer hvordan innvandrere er, og så er de uenige. Når folk forteller om sin dårlige erfaring med innvandrere, mens du selv bare har positive erfaringer: Husk at folk er forskjellige, også innvandrere, og det kan godt tenkes at den du snakker med faktisk virkelig har møtt sure og lite imøtekommende innvandrere. Å gå rundt og tro at alle innvandrere er hyggeligere enn norskinger, mer imøtekommende enn norskinger, høfligere enn norskinger osv., er jo egentlig rasistisk. Selvsagt fins det like mange sure innvandrere som det fins sure og forstokka nordmenn.

Vi klarer ikke bli kjent med alle. Er du for eksempel en forelder med barn i skolen, vil du kanskje bli kjent med omtrent fem foreldrepar. Dersom resten av klassen faktisk ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du er norsk, vil du egentlig ikke legge merke til det. Dersom du har et par innvandrervenner, vil de sannsynligvis være personer som er åpne for å bli kjent med norskinger. Det betyr jo ikke at alle andre innvandrere er sånn som dine venner.

Jeg tror det er best for barna når de har mulighet til å gå ut og bli kjent med andre i samfunnet, også norske. Jeg liker ikke at det vokser opp barn i Norge som ikke kjenner noe til etnisk norske og derfor tror alt mulig rart om oss. De må, som etnisk norske også må, lære seg at om du utenfra ser ut til å tilhøre en viss gruppe, betyr ikke det at du derfor deler alle de karakteristika som andre tror at den gruppen har. Se mennesket, ikke kulturen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: