Igjen bringes det finske skolemirakelet inn i norsk skoledebatt; denne gangen er det våre to lands lærerutdanninger som sammenlignes. NRK kan fortelle at mens vi i Norge ikke får fylt opp alle studieplassene, er det femten søkere til hver lærerskoleplass i Finland. Sammenligningen er litt (men bare litt) urettferdig, siden Finland har en sterkt sentralisert lærerutdanning, med bare noen få universiteter som tilbydere; i Norge utdannes lærere ved en lang rekke universiteter og høyskoler, hvor noen studiesteder naturlig nok er mer populære enn andre, og dermed har mer enn nok søkere til å fylle opp plassene sine.
Men artikkelen bommer på de viktigste kontrastene mellom Finland og Norge. Som det påpekes, så er det riktig at det er populært å bli lærer i Finland, men det er faktisk en god del flere søkere til lærerutdanningene i Norge. Dette må bety at yrket har tiltrekningskraft også i Norge (at ikke alle søkerne er kvalifiserte, endrer ikke på det). Man kan anta at en god del flere unge finner hadde søkt på en lærerutdanning om det hadde vært lettere å komme inn. Likevel synes tallene å vise at den store forskjellen mellom Finland og Norge ikke nødvendigvis er hvor attraktiv utdanningen og yrket oppleves blant blivende studenter.
Seleksjonsprosessen av finske søkere til lærerutdanningene – altså før tilbud om studieplass sendes ut. Skjermdump fra rapporten «How the world’s best-performing school systems come out on top».
Derimot er nåløyet for å komme inn på den finske lærerutdanningen mye trangere: Bare 779 fikk tilbud om studieplass i Finland, etter en omfattende utvelgelsesprosess (se figur over); i Norge gav vi tilbud til rundt 4 000, bare basert på karakternivå. Og hva skjer etter at tilbud om studieplass sendes ut? I Norge takker bare 72 % ja til studieplassen sin; dernest er der et stort frafall fra selve utdanningen (31 % for 2008-kullet); og av de som tilegner seg kompetanse som lærer i Norge, jobber nesten halvparten ikke i skolen. I og med at så ekstremt få studenter tilbys plass i Finland, må vi anta at de aller, aller fleste både takker ja til plassen sin, fullfører utdanningen, og at de faktisk ender opp som lærere. Jeg har ikke tall fra Finland, men vi vet at dette er situasjonen i Singapore, et land som i likhet med Finland skårer meget høyt på internasjonale rangeringer av elevenes læringsutbytte.
Dette burde være dramatiske tall for Norge: Vi har flere søkere til lærerutdanningene enn Finland, men mister lærere hele veien frem til en karrière i yrket: Før studiestart, i løpet av studietiden, og når de møter skolehverdagen.
Skjermdump fra en av «Har du det i deg»-kampanjens rekrutteringsfilmer. Falsk fasadebygging av lærerutdanningene og skolen?
Lenge har trusselen om en stor fremtidig lærermangel hengt over skole-Norge; den siste fremskrivningen fra SSB er at vi vil mangle 11 000 lærere i 2020. Svaret fra den rødgrønne regjeringen har vært en satsing på økt rekruttering, særlig gjennom GNIST-partnerskapets «Har du det i deg»-kampanje. Vi hører gjerne at kampanjen har vært en suksess, siden søkertallene til lærerutdanningene har gått opp de siste årene – det kommer vel også litt flere lærere ut i den andre enden, siden den forventede lærermangelen har gått ned. Men er det fornuftig – og ikke minst, riktig pengebruk – med en kampanje for at yrket skal oppfattes som mer attraktiv, når møtet med hverdagen i yrket og yrkets utdanning gjør at så mange vender ryggen til?
Med forbehold om at tallene fra NRK nesten er for utrolige til å være sanne: Det ser altså ut til at Finland, med en marginalt større befolkning enn vår, klarer å dekke sitt behov for lærere ved å utdanne i underkant av 800 hvert år. Tenk om ressursene til 4 000 lærerstudenter kunne blitt fordelt på 800? Det hadde blitt en lærerutdanning det kunne gnistre av. Og tenk om også den norske læreren kunne blitt utvist den tilliten fra samfunnet og skoleeier som den finske læreren gjør? Da hadde kanskje flere blitt værende i yrket.
Heller enn å satse på en kampanje som gir skolen et skinn av attraktivitet, burde vi kanskje bruke ressursene på reell kvalitet, i alle ledd. Kan vi utdanne mye færre lærere, og få de fleste til å ønske å stå lenge i jobben, hadde det kanskje ikke blitt så mye dyrere heller.
Lærerråd 