Finsk og norsk rekruttering til læreryrket

av Eivind Solfjell

Igjen bringes det finske skolemirakelet inn i norsk skoledebatt; denne gangen er det våre to lands lærerutdanninger som sammenlignes. NRK kan fortelle at mens vi i Norge ikke får fylt opp alle studieplassene, er det femten søkere til hver lærerskoleplass i Finland. Sammenligningen er litt (men bare litt) urettferdig, siden Finland har en sterkt sentralisert lærerutdanning, med bare noen få universiteter som tilbydere; i Norge utdannes lærere ved en lang rekke universiteter og høyskoler, hvor noen studiesteder naturlig nok er mer populære enn andre, og dermed har mer enn nok søkere til å fylle opp plassene sine.

Men artikkelen bommer på de viktigste kontrastene mellom Finland og Norge. Som det påpekes, så er det riktig at det er populært å bli lærer i Finland, men det er faktisk en god del flere søkere til lærerutdanningene i Norge. Dette må bety at yrket har tiltrekningskraft også i Norge (at ikke alle søkerne er kvalifiserte, endrer ikke på det). Man kan anta at en god del flere unge finner hadde søkt på en lærerutdanning om det hadde vært lettere å komme inn. Likevel synes tallene å vise at den store forskjellen mellom Finland og Norge ikke nødvendigvis er hvor attraktiv utdanningen og yrket oppleves blant blivende studenter.

Seleksjonsprosessen av finske søkere til lærerutdanningene – altså før tilbud om studieplass sendes ut. Skjermdump fra rapporten «How the world's best-performing school systems come out on top».

Seleksjonsprosessen av finske søkere til lærerutdanningene – altså før tilbud om studieplass sendes ut. Skjermdump fra rapporten «How the world’s best-performing school systems come out on top».

Derimot er nåløyet for å komme inn på den finske lærerutdanningen mye trangere: Bare 779 fikk tilbud om studieplass i Finland, etter en omfattende utvelgelsesprosess (se figur over); i Norge gav vi tilbud til rundt 4 000, bare basert på karakternivå. Og hva skjer etter at tilbud om studieplass sendes ut? I Norge takker bare 72 % ja til studieplassen sin; dernest er der et stort frafall fra selve utdanningen (31 % for 2008-kullet); og av de som tilegner seg kompetanse som lærer i Norge, jobber nesten halvparten ikke i skolen. I og med at så ekstremt få studenter tilbys plass i Finland, må vi anta at de aller, aller fleste både takker ja til plassen sin, fullfører utdanningen, og at de faktisk ender opp som lærere. Jeg har ikke tall fra Finland, men vi vet at dette er situasjonen i Singapore, et land som i likhet med Finland skårer meget høyt på internasjonale rangeringer av elevenes læringsutbytte.

Dette burde være dramatiske tall for Norge: Vi har flere søkere til lærerutdanningene enn Finland, men mister lærere hele veien frem til en karrière i yrket: Før studiestart, i løpet av studietiden, og når de møter skolehverdagen.

Skjermdump fra en av «Har du det i deg»-kampanjens rekrutteringsfilmer. Falsk fasadebygging av lærerutdanningene og skolen?

Skjermdump fra en av «Har du det i deg»-kampanjens rekrutteringsfilmer. Falsk fasadebygging av lærerutdanningene og skolen?

Lenge har trusselen om en stor fremtidig lærermangel hengt over skole-Norge; den siste fremskrivningen fra SSB er at vi vil mangle 11 000 lærere i 2020. Svaret fra den rødgrønne regjeringen har vært en satsing på økt rekruttering,  særlig gjennom GNIST-partnerskapets «Har du det i deg»-kampanje. Vi hører gjerne at kampanjen har vært en suksess, siden søkertallene til lærerutdanningene har gått opp de siste årene – det kommer vel også litt flere lærere ut i den andre enden, siden den forventede lærermangelen har gått ned. Men er det fornuftig – og ikke minst, riktig pengebruk – med en kampanje for at yrket skal oppfattes som mer attraktiv, når møtet med hverdagen i yrket og yrkets utdanning gjør at så mange vender ryggen til?

Med forbehold om at tallene fra NRK nesten er for utrolige til å være sanne: Det ser altså ut til at Finland, med en marginalt større befolkning enn vår, klarer å dekke sitt behov for lærere ved å utdanne i underkant av 800 hvert år. Tenk om ressursene til 4 000 lærerstudenter kunne blitt fordelt på 800? Det hadde blitt en lærerutdanning det kunne gnistre av. Og tenk om også den norske læreren kunne blitt utvist den tilliten fra samfunnet og skoleeier som den finske læreren gjør? Da hadde kanskje flere blitt værende i yrket.

Heller enn å satse på en kampanje som gir skolen et skinn av attraktivitet, burde vi kanskje bruke ressursene på reell kvalitet, i alle ledd. Kan vi utdanne mye færre lærere, og få de fleste til å ønske å stå lenge i jobben, hadde det kanskje ikke blitt så mye dyrere heller.

Reklamer

9 kommentarer to “Finsk og norsk rekruttering til læreryrket”

  1. Veldig god post Eivind! Ble lest med stor interesse hos meg, og prøvde å tvinge andre til å lese den og 😉 Som du peker på er det altså flere lærerstudenter i Norge enn i Finland. Men hvorfor mister vi så mange på veien? 1/3 faller av i GLU og en av tre lærere slutter etter fem år? To forskjellige spørsmål, men er egentlig mest interessert i svaret på den første! NB: den finske prosessen tar jo også vekk de som studerer fordi de «ikke vet hva de skal gjøre»…. Er jo en del av frafallet det og.

  2. Må innrømme at jeg er usikker på hva jeg synes om frafallet underveis i studiet.. – Og det er for meg også forskjell på om man faller av i løpet av første studieår eller senere i løpet. (Fra eget studium så jeg ihvertfall at de mest usikre falt fra i løpet av første studieår. De som ikke helt visste om dette var noe for dem, og som ikke var så engasjerte.)

    Men at vi ikke gjør noe med at så mange faller fra etter at de har gått ut i jobb, ja DET synes jeg er helt hårreisende. Tenk å bruke så mye ressurser på å utdanne gode lærere (håper vi), og så trekker vi tilsynelatende bare på skuldrene og sier «praksissjokk»? – Ihvertfall har jeg møtt den holdningen i en og annen diskusjon..

    JA, det er alltid en stor overgang å begynne i ny jobb, men i dette yrket får du ingen gradvis overgang.. Det er rett på fra dag èn, og lite (eller ingen) veiledning til den ferske og nyutdannede. Synes det er i-l-l-e…

    Veldig bra kronikk, Ane. Jeg heier 🙂
    – Kari

    • Hei Kari,

      Jeg mener selvsagt ikke at vi på død og liv skal holde på lærerstudenter som i løpet av studiet finner ut at de ikke vil bli, eller ikke egner seg til å bli, lærere. Men vet vi at det faktisk er denne gruppen som faller fra? Det store spørsmålet, tenker jeg, er _hvem_ som faller fra, og _hvorfor_ de gjør det. Hvis det er slik at en (stor eller liten) del av frafallet skyldes kvaliteten på utdanningen, eller et negativt møte med skolen i praksisperiodene, og at det derfor er (en del av) de presumptivt best egnede læreremnene – som kanskje også har størst mulighet til å velge vekk yrket og utdanningen – som faller fra, så tenker jeg at det er alvorlig.

      Jeg vet jo ikke om dette er tilfellet, eller eventuelt i hvor stor grad det er slik. Men det er i hvert fall en realitet at vi i dag (i) bruker utdanningsressurser på en god del studenter som ikke fullfører, og (ii) utdanner en god del lærere som ikke jobber i skolen. Hadde vi kunnet fordele disse ressursene på en (god) del færre, kan jeg ikke skjønne annet enn at det ville løftet utdanningen merkbart – og at vi i neste omgang ville rekruttert flere av de flinkeste.

      Men alt henger sammen med alt: Jeg er helt enig i at det er alvorlig at vi ikke gjør mer for å ta bedre vare på de lærerne vi allerede har. Og hadde vi gjort det, tror jeg rekrutteringsproblematikken hadde løst seg av seg selv.

      • Enig, Eivind. Hvis vi ikke vet hvorfor studenter hopper av studiet, må vi finne ut av det. Viten om årsak bør borge for bedre tiltak!

        Tenker at praksis står og faller på om skolen har en god praksislærer/veileder, OG et miljø der det er legitimt å stille spørsmål og være engasjert selv om man er fersk i gamet. Det er noe med den «nyfrelste» pedagogen som bør verdsettes på praksis-/arbeidsplassen, ikke sables ned med «det har vi prøvd før». (På den annen side – det gjelder i flere yrker enn dette!)

        Den nye GLU-utdanningen har to ukers «observasjonspraksis» nesten med en gang etter studiestart (september). DER var det mange forvirra førsteårsstudenter. – Mange uten erfaring fra skolen følte seg helt lost (for tidlig i studiet) og det å sitte på en stol fire studenter bakerst i hjørnet opplevdes som lite lærerikt. (Og noen ga blaffen og ba om å få prøve seg.)

        Vet at GLU-studentene har deltatt i en stor spørreundersøkelse. Vi får se om det kommer noen gode tiltak ut av den.

      • Ja det er jeg uendelig enig i, mye som står og faller på kvaliteten i praksis. Det var også min erfaring fra PPU, at studentenes opplevelse av studiet som helhet i stor grad varierte med opplevelsen av praksisperiodene (som igjen var meget variable).

        Å sitte på en stol og observere undervisning har man faktisk gjort i 13 + år av sitt liv når man begynner på en hvilken som helst utdanning. Vi var gjennom det samme da vi var like ferske, og det opplevdes som tilnærmet meningsløst.

        Men på PPU hadde vi noe som var bra, nemlig mikroundervisning: En liten gruppe studenter med en veileder, hvor hver student hadde forberedt en liten undervisningssekvens, som ble teipet og deretter diskutert og evaluert i plenum. Mye mer av det! Og da er man mye mer klar til å delta aktivt når man kommer ut i praksis.

  3. Takk for et innsiktsfullt og interessant innlegg om en viktig tematikk. Pedagogstudentene, som representerer over 11 000 lærerstudenter, synes alltid det er positivt at rekrutteringen til læreryrket løftes frem.

    Som artikkelen fremhever er det en stor lærerlekkasje både i lærerutdanningene og i løpet av de første årene i yrket. Dette er alvorlig. Pedagogstudentene mener likevel at det viktigste er at lærerne som blir igjen er gode. Det er bedre at uegnede læreremner slutter i løpet av studietiden, og helst tidlig i studietiden, enn at råtne epler slår rot i skolenorge. Som artikkelen belyser, kan det imidlertid sies å være en dårlig ressursbruk å la utsilingen og til læreryrket bli så langvarig som den på mange vis er i dag.

    Vi mener derfor at det bør gjøres en tydelig jobb både i forkant og etterkant av studiet: For det første bør rådgivningstjenesten i grunnopplæringa styrkes. Det må kommuniseres tydeligere hva læreryrket innebærer, og både egnede og uegnede kandidater bør få veiledning enten til, eller vekk fra studiet. Å gjøre en grundigere veiledningsjobb i forkant av lærerutdanninga tror vi både vil kunne styrke rekrutteringen til studiet og frafallet fra studiet. For å minske lærerlekkasjen i etterkant av lærerutdanninga mener vi det viktigste tiltaket er å sørge for at det etableres en forpliktende veiledningsavtale. Kommunene må forplikte seg til å gi alle nyutdannede lærere en god veiledningsordning. Dagens intensjonsavtale er for lite bindene, og det er skremmende hvor store forskjeller det er med hensyn til veiledning i skolenorge.

    Pedagogstudentene er dessuten skeptiske til dagens finansieringsordning der økonomien til universiteter og høgskoler i stor grad er avhengige antall studenter som fullføre studiene. Når 40 % av finansieringen til universitetene og høgskolene avhenger studentgjennomstrømning, kan dette lett føre til at studentkullene blir så store at oppfølgingen av hver enkelt student blir for dårlig.

    I tillegg til styrkingen av rådgivningstjenesten i forkant av lærerutdanningen og veiledningsordningen i etterkant, må man også fokusere på at lærerutdanningene er gode utdanninger. Vi mener våre lærerutdanninger er gode, men at de bør være på masternivå. Det er avgjørende at lærerutdanningene tidlig stiller klare profesjonsforventinger studentene. Utdanningene må ha et så tydelig profesjonsfokus at lærerstudentene tidlig får en opplevelse av hvilken profesjon de er på vei inn i.

    Når man ser på rekrutteringen til læreryrket holder det imidlertid ikke å kun se på strukturelle og formelle faktorer rundt lærerutdanningene: Man må også se på rekrutteringen til læreryrket i et større perspektiv. Når Finland sammenlignes med Norge, trekkes finske læreres autonomi i for liten grad frem. I Finland er det mindre politisk innblanding i utdanningssektoren, både når det gjelder grunnopplæringa og lærerutdanningsinstitusjonene. Samfunnet viser tillitt til lærernes profesjonskompetanse. Det at det i mindre grad er nasjonal styring og kontroll i Finland, skinner blant annet igjennom ved ingen nasjonale prøver og mindre reformkåte politikere. Norske utdanningsmyndigheter kunne kanskje hatt godt av å stole på, og lytte til all den gode profesjons- og fagkompetansen som finnes i feltet.

    I jakten etter de virkelig gode lærerne må man altså ha flere tanker i hodet samtidig:

    1. Kommunisere tydelig hva læreryrket innebærer, blant annet gjennom å styrke rådgivningstjenesten for kommende lærerspirer.
    2. Styrke og videreutvikle gode lærerutdanninger. Utdanninger som blant annet har klare forventinger til studentene, et tydelig profesjonsfokus og gode praksisordninger.
    3. Sørge for at kommunene forplikter seg til å gi alle nyutdannede lærere en god veiledningsordning, slik at den store lekkasjen i etterkant av lærerutdanningene minker.
    4. Og sist, men ikke minst: Arbeide for lærernes autonomi og gi tillitt til lærerprofesjonen, med mindre grad av politisk styring og kontroll.

    Pedagogstudentene ønsker debatten rundt rekrutteringen til, og lekkasjen fra, læreryrket velkommen. Det er viktig at det blir satt fokus på dette. Vi trenger nemlig både flere gode lærere, og å ta vare på de gode lærerne vi har!

    • Takk for skryt!

      La meg skryte litt tilbake: Når jeg leser det dere skriver, tenker jeg at det i hvert fall ikke er gode analyser og ditto løsningsforslag det skorter på i skole-Norge. Jeg er også helt enig i at vi i liten grad tar inn over oss den viktigste finske lærdommen, nemlig tilliten til læreren og den enkelte skole og skoleledelse. Det er smått frustrerende å høre (riks)politiker etter politiker si at vi skal se til Finland, uten å se akkurat dette.

      Personlig mener jeg at mye av problemet for Norge henger sammen med skoleeiers uforholdsmessig store makt over skolen (relativt til nær sagt alle land vi normalt sammenligner oss med), og økende detaljstyring på dette nivået (som jeg har beskrevet i denne posten). Her er jeg enig med for eksempel Christian Beck, som skriver at «innenfor rammen av en vid nasjonal læreplan må skolene selv få bestemme sitt innhold og sin pedagogikk» – som vel også er tilfellet i Finland.

      Ellers er jeg ikke nødvendigvis imot lærerutdanning på masternivå, men p.t. er dette ganske langt nede på min ønskeliste. Hva er vitsen med mer kompetanse, om læreren ikke får brukt den? Enten fordi tiden går med til å tilfredsstille evalueringsveldet, eller fordi man rett og slett ikke får undervise i det man har kompetanse i. Vil anbefale denne kronikken som berører nettopp denne problemstillingen.

      I tillegg (og dette er en brannfakkel) er det en risiko i det å gjøre lærere enda mer kompetente, og dermed enda mer attraktive for alle andre arbeidsgivere enn skolen, før man gjør noe med forholdene i skolen. Da er det min spekulasjon at enda flere av de flinkeste lærerne kjapt vil forsvinne fra skolen…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggere like this: