Nivådeling – the never ending story

av nherleiksplass

Da har debatten blusset opp igjen: Skal vi ha nivådeling i norske skoler?
Hva baserer man i så fall dette valget på? Forskning? Lærernes ve og vel? PISA-resultater? Elevenes egne oppfatninger?

I dette innlegget ønsker jeg å komme med et litt mer nyansert bilde av nivådeling, sett fra en lærerstudents side.

Litt forskning
Helt fra studiestart har vi fått høre hvor viktig det er å verne om fellesskolen, heterogene klasserom og inkludering. Forelesere bruker uttrykk som «all forskning viser at (…)». Det gjør at jeg sitter igjen med en bismak, og spør meg hvor godt det er forsket på nivådeling som en organiseringsform. I en analyse gjort av KD, går det frem at det er lærerens undervisningspraksis som avgjør effektiviteten av nivådeling. Det er vanskelig å skulle gjøre legitim forskning på dette området, da bakgrunnsvariabelene er formidable. Derfor blir debatter om dette temaet ofte preget av konklusjoner på bakgrunn av forskning med middels til lav validitet. Hattie (2009) sin metastudie, Visible Learning, blir ofte trukket frem som et argument for at nivådeling gir svært liten effekt på læringsutbytte. Jeg vil imidlertid påpeke at det finnes flere problemområder knyttet til Hatties forskning som gjør en slik konklusjon litt forhastet:

1. Intervensjonsforskningen Hattie baserer seg på, har et smalt kunnskapssyn: oppnådde resultater på tester.
2. Forskningen er stort sett gjennomført i engelskspråklige land, altså er generaliserbarhet for norsk skole problematisk.
3. Metodene som blir ansett som «effektive», gjelder alle fag. Det er vanskelig å tro at nivådeling fungerer likt i matematikk og musikk.
4. Mye av datagrunnlaget er hentet fra temmelig gammel forskning.
5. Studien diskriminerer ikke mellom alderstrinn. Effekten av nivådeling på barnetrinnet og videregående (hvor dette er praksis) vil sannsynligvis være forskjellig.
6. Invisible learning, bakgrunnsvariabler Hattie ikke har målt: sosioøkonomisk status.
(Denne kritikken er hentet fra Svein Sjøberg i Utdanning nr. 21/14. desember 2012.)

På grunnlag av dette kan det være vanskelig å bruke Hattie som en pålitelig kilde for å avvise nivådeling som metode.

PISA-indikatorer
Ofte blir det sagt at fellesskolen er grunnlaget for likhet og like muligheter. Da er det verdt å legge merke til at samtlige PISA-undersøkelser har vist at de lavest-presterende elevene i Norge er mange (Kjærnsli mfl 2004; Kjærnsli mfl 2007 og Kjærsnli & Roe 2010). Med hetereogene klasser skulle man kanskje tro at elevenes prestasjoner ikke har stor spredning. En kunne også forventet mange elever på et middels nivå. Den totale skåren er basert på alle elevers prestasjoner, og vi kan se at land som Finland har et betydelig antall elever som ligger på «midten». Finland trekkes ofte frem som «vinnerlandet», og har i likhet med Norge beholdt ordningen med heterogene klasser og satset på fellesskolen. Det kan altså tyde på at det beste for skolene og elevene sett under ett, er heterogene klasser. Likevel kan det argumenteres for at det beste for elevene selv, ikke nødvendigvis er basert på denne ordningen.

Noen personlige erfaringer
Gjennom praksis har jeg vært så heldig å få prøve meg både på ungdomsskolen og på mellomtrinnet. Felles for alle periodene har vært heterogene klasser. Især matematikkundervisningen er utfordrende med tanke på å lede 25–30 elever gjennom en hel time, og sørge for tilpasset opplæring til hver og enkelt elev. Ofte føler man seg utilstrekkelig, fordi Ola skulle hatt 20 min med veiledning, mens Kari er ferdig med alle oppgavene. Ifølge mine egne forelesere er alt som trengs en dyktig lærer og et godt og gjennomtenkt undervisningsopplegg. De har alle konkludert med at nivådeling kun gjør jobben lettere for læreren, men svekker elevenes prestasjoner. Her vil jeg ikke nødvendigvis si meg enig. En tilsynelatende homogen elevmasse vil fortsatt ha individuelle forskjeller som kan være overraskende store. Som analysen til KD viste til, er det undervisningspraksisen som har størst betydning. Skoleforsker Thomas Nordahl sier det er en tendens at de dyktigste lærerne driver de dyktigste klassene og motsatt. Da stiller jeg følgende spørsmål: Burde man ikke da skaffe dyktigere lærere?

Elevene selv
I min nåværende jobb som matematikklærer ved Ranvik ungdomsskole har jeg ansvar for omlag 25 elever. Min elevgruppe er nivådelt. Dette kan skolen gjøre fordi tiltaket jeg er en del av, er utenom skoletid. Det er to klasser som er delt inn etter nåværende karakterer i matematikk. Min jobb er å sørge for at diskrepansen mellom standpunktkarakterer og eksamenskarakterer i matematikk blir mindre enn det som har vært vanlig. I den forbindelse har jeg spurt mine elever i en uformell facebook-poll, om hva de selv tenker om å bli plassert i nivågrupper:

faUndersøkelsen viser at 10 av 11 av mine elever synes det er best å være sammen med elever på omtrent samme mestringsnivå. Elevenes innsats og motivasjon kan henge sammen med hvilke arbeidsmåter de foretrekker. Det er imidlertidig viktig å legge merke til at kun 11 elever har sett innlegget, og 10 har huket av et alternativ. Altså er ikke nødvendigvis undersøkelsen representativ for hele klassens synspunkt. Det skal også legges til at jeg underviser de elevene med høyest mestringsnivå(1), og det er ikke sikkert resultatet hadde blitt det samme for den andre klassen. Stortingsmelding 22 – Mestring, motivasjon, muligheter trekker frem en studie gjort av EPPI-senteret i Storbritannia. Den har sett på hva som motiverer elever mellom 14 og 16 år i matematikk. Studien viste at elever på middels og høyt mestringsnivå var fornøyde med nivådeling. Utfordringen var den lavest-presterende gruppa, som ofte ble møtt med lave forventninger og kjedelige/repetitive oppgver (KD: 2011). Da vil jeg igjen trekke frem at det er lærerens undervisningspraksis som skal imøtekomme alle typer elever. Altså må læreren i denne gruppa likevel ha høye forventninger, komme med tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger og utfordre elevene kognitivt.

Avsluttende kommentarer
Jeg har i dette innlegget prøvd å vise til noen mer nyanserte bilder av nivådeling som organiseringsform. Det finnes flere eksempler på at nivådeling har hatt positiv effekt. Utfordringen med nivådeling slik jeg ser det, er å sørge for at det ikke forekommer stigmatisering av elever på et lavere mestringsnivå. Dette i seg selv kan virke vanskelig, og kanskje til og med uoppnåelig, men da vil jeg vise til Håvard Tjora. Han sier at det av og til er helt nødvendig å ha noen nivådelte grupper i ulike tema, rett og slett fordi elever lærer i et svært forskjellig tempo. Ifølge Tjora er det da nødvendig å opplyse elevene om at alle har forskjellige evner og ferdigheter, og ha fokus på det elevene mestrer. Dette kan være en måte å unngå stigmatisering. At lærerstudenter opplever at det kun finnes et konkluderende svar på nivådeling, mener jeg er uheldig. Jeg mener det er behov for et mer nyansert bilde, selv om vi er forpliktet opplæringsloven. Jeg tror vi trenger en sunn debatt om nivådeling, med innspill fra elever, studenter, lærere, rektorer, politikere, tillitsvalgte og forskere. På denne måten kan vi enes om en felles praksis, som skal være til beste for de skolen er til for: elevene.

Kildehenvisning

Hattie, J. (2009). Visible learning: A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. 270 Madison Avenue, New York: Routledge.

Kjærnsli, M., Lie, S., Olsen, R. V., & Roe, A. (2007). Tid for tunge løft. Norske elevers kompetanse i naturfag, lesing og matematikk i PISA 2006. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Kjærnsli, M., Lie, S., Olsen, R. V., Roe, A., & Turmo, A. (2004). Rett spor eller ville veier? Norske elevers prestasjoner i matematikk, naturfag og lesing i PISA 2003. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Kjærnsli, M., & Roe, A. (2010). På rett spor. Norske elevers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag i PISA 2009. 0105 Oslo: Universitetsforlaget.

Kunnskapsdepartementet. (2011). Motivasjon – Mestring – Muligheter. Ungdomstrinnet. (St.meld. nr 22 (2010-2011)). Oslo: Det Kongelige Kunnskapsdepartement. Hentet fra htttp://www.regjeringen.no

Fotnoter

1) Med høyest mestringsnivå menes karakter fire, fem eller seks i matematikk

Advertisements

7 kommentarer to “Nivådeling – the never ending story”

  1. Flott innlegg som belyser noen av de riktige sidene i denne debatten! Har selv gått gjennom en skolehverdag uten nivådeling, og som en kontrast til det du skriver om «stigmatisering av elever på at lavere mestringsnivå» er min opplevelse egentlig det motsatte. Fra 1. til 10. klasse har jeg opplevd å blitt sett ned på (og mobbet) fordi jeg hadde et høyere mestringsnivå enn de andre elevene i klassen i nesten alle fag. Å være mindre dyktig i gym hjelper selvsagt ikke på – siden dette tydeligvis var det eneste faget det var status å være flink i. Nivådeling ville sannsynligvis ikke hjulpet meg på barneskolen da vi bare var 7 elever på mitt trinn, men på ungdomsskolen hvor vi var tre parallellklasser ville det helt klart hjulpet. Heldigvis ble vi innimellom nivådelt i matte, men mitt utbytte fra grunnskolen kunne vært mye høyere om tilgangen på tilrettelagt undervisning hadde vært høyere.

    I tiende klasse hadde vi en prøveordning hvor hver skoletime ble kuttet ned fra 45 til 35 minutter og vi fikk totalt 70 minutter hver dag til å jobbe med leksene på skolen, i stedet for hjemme. For de fleste virket det som dette var til stor nytte da de kunne få hjelp og veiledning som de ikke ville fått hjemme. Selv endte jeg som regel opp med å ikke ha noe leksearbeid hjemme og var ferdig med ukens leksearbeid på torsdag. Skolens forsøk på tilrettelegging var enkel – enten så jobbet jeg med å løse flere av de vanskelige matteoppgavene (mer av det jeg alt hadde gjort), jobbe med neste ukes lekser (høres ut som en god plan; da kan jeg jo være ferdig på onsdag), eller gå på biblioteket og låne en bok. Jeg burde selvsagt gjort sistnevnte, men den gang føltes alt dette som en straff for å være dyktig. Å være 15 år og måtte jobbe mer mens de andre fortsatt jobber med det du alt er ferdig med føltes absolutt ikke ut som rettferdighet – i den alderen var det rett å slett vanskelig å se hvordan dette var noe som kunne være fordelaktig senere.

    Det er nettopp her at potensialet med nivådeling ligger. Om man kan jobbe ved siden av elever som har evner på samme nivå så kan man øke læringstakt, kunnskap og motivasjon, samtidig kan oppnå at elevene vil jobbe mer – ikke minst fordi de ikke sitter og ser på et klasserom hvor alle andre jobber mer med mindre. Samtidig så kan man hindre stigmatiseringen av de faglig sterke elevene. Selv synes jeg det er trist at vi lever i et samfunn hvor Janteloven er så sterk som den er.

  2. Interessant. En tilføyelse i opplistingen over alle som må med i den brede og opplyste debatten: foreldrene. Skole-hjem-samarbeid, vettu:)

  3. @Magnus Magnussen: Ja det kan også være tilfeller hvor den motsatte situasjonen oppstår, men det er mer sjeldent skal vi tro forskningen. Noe av det som gjør dette vanskelig er som du er inne på, å forklare for elevene de valgene vi tar. Ofte opplever faglig sterke elever f.eks å bli brukt som hjelpelærer.

    @Thomas Røst Stenerud: Ja skole-hjem-samarbeid er viktig, har du noen forslag til hva foreldrene kunne ha bidratt konstruktivt med i en slik debatt?

    Nils-Jakob

    • @nherleiksplass Det motsatte av det jeg beskriver, eller det motsatte av det du beskriver (som til en viss grad er det samme som jeg sier)?

      Som du sier er det jo heller tvilsomt at vi kan tro forskningen. Jeg var ikke på noe tidspunkt ute etter å si at de valgene som taes må forklares til elevene, eller at dette er vanskelig (problemet er vel forøvrig heller at valg ikke tas, ting blir gjort av andre grunner enn at noen aktivt har tatt et valg – budsjett kan f.eks. være en forklarende faktor for at ting ender opp som de gjør). At faglig sterke elever blir brukt som hjelpelærer kan forøvrig være positivt så lenge det ikke får negative sosiale konsekvenser for elevene. Det er der ansvaret til skolen har en tendens til å ta slutt, og ingen øyner å se så langt.

      Det forekommer helt klart mobbing og stigmatisering av både svake og sterke elever, og det jeg ønsket å formidle var da en kontrast til det du skrev. Er forøvrig helt enig i det du skriver – så ikke misforstå meg 😉

      Tror nok dessverre at vi er langt fra noen løsning i dette, og som T.R. Stenerud skriver – så er et av problemene skole-hjem-«samarbeidet». Hærskarer av foreldre som samler seg sammen og utøver myndighet på områder viljen strekker mye lengre enn kunnskapen. De fleste profesjoner yter tilsynelatende mye mer respekt blant sine medmennesker enn pedagogene.

    • Hm. Har ikke noe behov for å legge ord eller tanker i munnen på noen. Syns bare det var en part som manglet i opplistingen, og helt klart en part som spiller en rolle for å gjennomføre hvilkensomhelst tilnærming til skoledriften. Som et eksempel: om stigmatisering er et potensielt problem er det vel ett poeng å få foreldrene til å se problemet og å være med på å løse det? Jeg tenker at det forutsetter også at de får samle seg i horder eller hærskarer å prøve å utøve sin påvirkning? Så er det opp til proffene å være proffe og få respekt for sin profesjonalitet?

      • Her er det nok et tema hvor folk kommer til å være dypt uenige, men personlig så er mitt inntrykk at de siste 30 årene har sett en alt for stor maktoverføring ut fra klasserommet og inn til foreldremøtet. Profesjonalitet kan være vanskelig å oppnå i møtet med press fra store grupper, og respekt er vanskelig å vinne hvis folk tror de vet bedre. Personlig så er veldig glad for at jeg ikke møter den slags «kunder» som lærerne gjør, men jeg har respekt for de få lærerne som tør å stå rett når foreldrene prøver å sette skapet på plass.

        Det er jo naturlig at foreldre har en rolle i forhold til skolen, men den burde virkelig ikke være i forhold til skoledriften – mener i alle fall jeg 😉

  4. 1. Intervensjonsforskningen Hattie baserer seg på, har et smalt kunnskapssyn: oppnådde resultater på tester.
    Dette er jo egentlig ganske nødvendig for å ha klare resultater?

    2. Forskningen er stort sett gjennomført i engelskspråklige land, altså er generaliserbarhet for norsk skole problematisk.

    Er det en god grunn til å tro at elever av andre språk lærer grunnleggende på annet vis enn oss? Hvis ikke, hvorfor er dette så problematisk? Undervisningsformer vil uansett ha en effekt, og det er den vi måler. Når dataene fra disse forskjellige landene også korrelerer godt er det liten grunn til å anta at det ikke vil gjelde her.

    3. Metodene som blir ansett som «effektive», gjelder alle fag. Det er vanskelig å tro at nivådeling fungerer likt i matematikk og musikk.

    «Det er vanskelig å tro» er et elendig argument. Det er vanskelig å tro at lys oppfører seg som bølger og partikler, men det gjør det allikevel. Ting som tas opp som effektive ting er for eksempel tilbakemelding og instruksjon.For å ta matte som eksempel. en ting er å se «(uv)’=u’v+v’u», men det lærer deg nok mer når man ser hvordan den skal brukes og forstås. Jeg tror også tilsvarende for grammatikk vil gi mer forståelse. For musikk også.

    4. Mye av datagrunnlaget er hentet fra temmelig gammel forskning.

    Det kan fortsatt være veldig god forskning som man burde høre på. Om det er dårlig forskning hadde det vært noe litt annet.

    5. Studien diskriminerer ikke mellom alderstrinn. Effekten av nivådeling på barnetrinnet og videregående (hvor dette er praksis) vil sannsynligvis være forskjellig.

    Testene er gjort på tvers av aldersgrupper og kulturer. Det er fortsatt vist en sammenheng her.

    6. Invisible learning, bakgrunnsvariabler Hattie ikke har målt: sosioøkonomisk status.
    (Denne kritikken er hentet fra Svein Sjøberg i Utdanning nr. 21/14. desember 2012.)

    Her kan det være et poeng, men om man ikke varierer med det og fortsatt korreller med hva sum funker, burde ikke det si litt?

    Jeg syntes ikke disse argumentene veier så veldig tungt. Argumenter av typen «det er vanskelig å tro at» baserer seg på tro og burde unngås. At studiene går på tvers av trinn og kulturer ser jeg som en styrke, ikke en svakhet. Jeg syntes argumentene bærer preg av å ville finne problemer med studien, men det kan være bare meg.

    Når elevene trives best og når de lærer best er ikke det samme. Å lære kan mange ganger være en frustrerende ting. Piaget bygger jo litt på det. Man skal få elevene frustrerte, i ubalanse. Å komme seg i balanse igjen er å lære. Det er irriterende å ta feil. Det er ofte vanskelig å rette opp i misforståelser man har. Men det er en måte å lære på; å rette opp i feil. Selvfølgelig vil det være lettere å være med folk på samme nivå, det betyr ikke at man lærer mer av det

    Det skal sies at denne studien gir noe generelt. Stort sett så har det veldig liten effekt å nivådifferensiere. Det betyr ikke at det noen ganger ikke skjer, men det er derfor vi må se på et større bildet. Enkelttilfeller er veldig sårbare for andre variable. Om man tester en klasse og de flinke elevene og de svake elevene ikke kan fordra hverandre så vil selvfølgelig nivådelingen hjelpe, men ikke på grunn av nivådelingen i seg selv. Det er derfor store studier gir oss mer fakta enn små.

    Personlig er jeg veldig imot å ha politikere med i selve diskusjonen. I politikken er dette så partipolitisk belastet at det kun vil ødelegge en reell debatt. Det ble tydeliggjort med høyrepolitikeren som nylig sa at man fratar barn rettigheter ved å ikke nivådele. De tenker ikke på elevene, de tenker på neste valg. Dette burde være en faglig diskusjon, ikke en politisk en. Men en faglig diskusjon er topp!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

LP-modellen - læringsmiljø og pedagogisk analyse

en blogg fra Læringsmiljøsenteret for alle som arbeider med LP-modellen

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: