Mellom plikt og etikk

av aneaarre
Frå lærarrommet på arbeidsplassen min.Er det samsvar mellom plikt og etikk i denne saka. (Klikk på biletet for å få det større.)

Er det samsvar mellom plikt og etikk i denne saka. Biletet er frå lærarrommet på arbeidsplassen min. (Klikk på biletet for å få det større.)

Denne veka fekk vi beskjed om å dele ut dei berykta samtykkeerklæringsskjema til elevane våre. Debatten om desse skjemaa har gått ei tid no, og vi har tidlegare hatt to innlegg om dette her på Lærerråd:

Vil vi ha skolenarkorazziar med narkohundekvipasjer? av Eivind Solfjell

Vikarposten: Retten til et rusfritt skolemiljø, av Hallgeir Muren

Som lærar i Oslo kommune står eg no i det eg meiner er eit dilemma: Skal eg vere lojal mot arbeidsgivar som har pålagt oss å dele ut desse skjemaa, eller skal eg vere lojal mot elevane mine? For i denne saka meiner eg at desse lojalitetskrava står i motsetnad til kvarandre.

Nokre hevdar at denne praksisen er lovleg, andre hevdar at den ikkje er det. På fredag gjekk Utdanningsforbundet (UDF) i Oslo ut og sa m.a. at «Utdanningsforbundet mener at dette samarbeidet [mellom etaten og politiet] er lovlig» og at vi difor ikkje kan motsette oss å dele ut desse skjema til elevane våre. Seinare same dag gjekk 1. nestleiar i UDF Oslo ut og sa dei hadde skapt unødig uro og tvil ved å gi det svaret dei hadde gitt, og at dei skal sjå på saka på nytt komande veke:

Eg har tre spørsmål til denne saka som eg framleis ikkje har fått skikkeleg svar på, og som eg håpar at m.a. UDF Oslo vil ta med seg:

1 – Kan nokon gi oss ei skikkeleg juridisk utgreiing av dette spørsmålet? Det er ikkje heilt lett å vite kva ein skal gjere, all den tid sentrale instansar har ulike tolkingar av lovverket.

2 – Kan nokon gjere greie for kva som vil skje med dei elevane som ikkje samtykker? Nokre hevdar at det er reelt frivillig for elevane å skrive under på dette skjemaet, fordi det ikkje får nokon konsekvensar for dei. Dette hevdar UDF, og det vert og sagt rundt om på ei rekke skular i byen. Dette er om lag det motsette av det utdanningsdirektør Astrid Søgnen sa til Østlandssendingen den 23.11. (Til dei som ikkje orkar å trykke seg fram sjølv: dette er sitat frå innslaget: «Men de som ikke samtykker vil bli fulgt opp videre», seier journalisten før ein går over til intervju med Søgnen som seier dette: «Blant annet med samtaler med rådgiver, med andre instanser som er på plass for å kunne bistå.»)

3 – Har nokon gjort ei etisk vurdering av dette spørsmålet? Det er meir enn mogleg at ein ved å vri og vende på formuleringar og paragrafar kan kome fram til at det er juridisk lovleg å gjere dette, men det gjer det ikkje automatisk etisk rett. Det er ikkje til å kome utanom at elevane har lite høve til å velje fritt i denne saka. Skal vi som lærarar bruke den makta vi er fullstendig klare over at vi har, til å få elevane til å skrive frå seg eigen rettstryggleik? UDF har akkurat vedtatt lærarprofesjonen si etiske plattform, den bør gjere seg gjeldande no. Her står det m.a. at «menneskjeverd og menneskjerettar» er blant profesjonen sine grunnleggande verdiar, likeins «personvern»:

Wessel Aas som meiner at desse skjema er lovstridige har m.a. dratt fram nettopp SN (nn for FN) sin barnekonvensjon og menneskerettane.

Wessel-Aas, som meiner at desse skjema er lovstridige, har m.a. dratt fram nettopp SN (nn for FN) sin barnekonvensjon og den europeiske menneskerettkonvensjonen, meir om det her.

Her er andre relevante utdrag frå den etiske plattforma. Merk særleg hos kven lojaliteten vår skal ligge:

Det er mange relevante punkt her, det i gult er berre nokre sentrale utdrag.

Det er mange relevante punkt her, det eg har gula ut, er berre nokre sentrale utdrag.

Som det står til slutt: Vi er forplikta på denne plattforma. Kan nokon fleire hjelpe meg med å gjere gode vurderingar i denne saka? For her står eg no: mellom plikter gitt av arbeidsgivar, og eit etisk ansvar overfor elevane mine. Vanlegvis er dei i samsvar, men denne gongen er eg ikkje så sikker å at dei er det.

Oppdatering 08.12.12:
6. desember var dei ei sak i OsloBy/Aftenposten («Lærer ønsker ikke å dele ut nakohundskjema til elevene sine») der eg hevda at Osloskolen sin praksis er etisk tvilsam, og at eg difor inntil vidare er avventande med å dele ut desse skjemaa. I går (07.12.12) gjekk nestleiar i FrP Oslo, Aina Stenersen, ut og hevda at «Lærere som protesterer mot narkorazziaer er tragisk naive», og at dei som nektar å dele ut skjemaet bør stå i fare for å miste jobben sin. For ordens skuld: Eg har enda ikkje nekta å dele ut desse skjemaa, men meiner det er rett å vere avventande til vi får ei betre grunngjeving samt ei juridisk utgreiing frå Utdanningsetaten for kvifor vi skal drive rusforebyggande arbeid på akkurat denne måten i Osloskolen.

22 kommentarer to “Mellom plikt og etikk”

  1. Du stiller helt betimelige spørsmål her. Når det gjelder din etterlysning av en juridisk utredning av spørsmålet om lovligheten av denne bruken av narkotikahunder i klasserommene, er det strengt tatt ikke slik at det foreligger så mange tolkninger av lovverket fra sentrale instanser. I alle fall ikke i den forstand at aksjonene er begrunnet i eksisterende rettskilder på feltet. Rettskildesituasjonen er ganske klar, og min utredning som kan leses her http://www.uhuru.biz/?p=1018 gjennomgår (og inneholder henvisninger/lenker til) de sentrale kildene.

    Som man vil se, er det for det første klart at den bruk av hund som skjer overfor enkeltelever i klasserommet, er å anse som «ransaking» i straffeprosesslovens forstand – noe som Riksadvokaten også har uttrykt. Da følger det av straffeprosessloven at det må foreligge konkret mistanke om besittelse, før slik ransaking kan skje. Og selv overfor voksne mennesker som ikke er satt under press, kan ikke et samtykke erstatte kravet til mistanke. Samtykke kan bare erstatte krav om kjennelse fra retten (eller der hvor påtalemyndigheten har beslutningskompetanse, i hastesaker, krav om beslutning fra påtalemyndigheten). Ransaking kan altså ikke skje i forebyggende øyemed, selv om det skulle foreligge samtykke.

    I forsøk på å omgå disse klare reglene, argumenterer politiet i Oslo med følgende resonnement: Ettersom ransaking bare kan skje hvis det foreligger mistanke, vil politiet aldri komme på disse – for elevene – uanmeldte besøkene i klasserommet, dersom det foreligger mistanke. Besøkene kalles «forebyggende», og det som skjer i klasserommet kalles «demonstasjon av søk ved bruk av hund». Man er visstnok overhodet ikke ute etter å finne narkotika. Men dersom en hund likevel markerer på en elev, vil det, i følge politiet, kunne danne grunnlag for mistanke,…

    Det sitter langt inne for meg å karakterisere politiets argumentasjon på denne måten, men dette tror jeg at de fleste vil se, er det reneste vås. Dette er argumentasjon som bygger på logikk som Holbergs Erasmus Montanus kanskje kunne overbevise sin gamle mor med. Det bør imidlertid ikke holde overfor verken lærere i skolen eller for deres organisasjoner. Og det er – etter min mening – en hån mot elevene, som hvis de fikk seg presentert reglene om dette – istedenfor bare politiets og Utdanningsetatens villedende fremstilling, også ville forstå at de blir forsøkt holdt for narr. Og dessverre av autoriteter som de bør ha tillit til.

    Hvis man ville være ærlig om dette fra myndighetenes side, ville man ha bedt Stortinget om å vedta en lovendring, som gikk ut på de krav som straffeprosessloven oppstiller for resten av samfunnet, ikke skal gjelde skoleelever. (En annen sak er at en slik lovendring i seg selv vil komme på kant både med Den europeiske menneskerettskonvensjon og med FNs barnekonvensjon, jf min utredning som er lenket til ovenfor).

    Hvordan skal elevene lære om demokrati og rettsstat, hvis selve de institusjonene som forutsettes å lære dem om dette, medvirker til å undergrave begrepene direkte overfor elevene, midt i læringssituasjonen?

    Å si at man «bare følger ordre», er etter min mening en uholdbar ansvarsfraskrivelse i dette tilfellet, som det kan være ved andre rettsbrudd. Enkeltlærere kan etter min klare oppfatning, under henvisning til loven, nekte å medvirke til disse aksjonene, så lenge de bygger på dagens premisser. Og da sikter jeg også til selve utsendelsen av de såkalte samtykkeskjemaene. Allerede ved utsendelsen, som innebærer en oppfordring til å samtykke, stilles elevene (og eventuelt foreldrene) overfor et uholdbart valg. Selve systemet forutsetter dessuten at skolen nødvendigvis må opprette et register som inneholder en oversikt over hvilke elever som henholdsvis har eller ikke har samtykket til å bli undersøkt av politiets narkotikahunder. Et slik personregister er det i seg selv antagelig i strid med personopplysningsloven å etablere og behandle. På dette punktet har myndighetene med andre ord rotet det enda mer til, i forsøket på å omgå loven.

  2. Et viktig innspill som er utelatt til nå: Det er helt greit med ransaking hvis det foreligger spesifikk mistanke, det er fundamentalt ugreit hvis ikke. Bruk den argumentasjonen for din arbeidsgiver. Du skal lære barna demokratiforståelse, ikke at det er greit å bruke dop…

  3. Takk til begge – eg tar med meg alt dette! Og ja, det er klart: Har ein velgrunna mistanke så er saka ei heilt anna. Målretta verksemd er det vi treng, noko Hallgeir Muren er inne på her: Retten til et rusfritt skolemiljø.
    Tar også med meg dette: Knusande brev frå elevombudet i Oslo!

  4. Det har vært en stor internasjonal debatt de siste tre årene om ikke narkotikapolitikken som føres i dag er udemokratisk og undertrykkende, der mange fremtredende forskere, advokater og politikere (f.eks. Nils Christie, Svanaug Fjær, Willy Pedersen, Ragnar Hauge, Brynjar Meling, Thorvald Stoltenberg, Kofi Annan, Bill Clinton) har tatt til orde for avkriminalisering av bruk og legalisering innenfor et regulert rammeverk. Noen går så langt som å si at narkotikapolitikken er «et holocaust i slow motion».

    Dette er nok desverre ikke langt fra sannheten, og fremtidens generasjoner vil nok se tilbake med skam på hvordan vi håndterte den, akkurat som ingen i dag er stolte av at jøder ble nektet adgang til riket eller at man lobotomerte tatere. Å regulere f.eks. cannabis betyr ikke at man sender et signal om at det er greit. F.eks. om man har 20-årsgrense i en egen monopolordning, så vil dette være noe helt annet enn situasjonen i dag, der tenåringer selger et uregulert produkt til andre tenåringer. Det vil også bli større åpenhet om reelle skadevirkninger og mindre spredning av feilaktig og ubalansert informasjon, noe som til syvende og sist er helsebringende. Det er ikke uten grunn cannabis nylig ble vedtatt regulert under loven i Washington og Colorado, og at Latinamerika krever forandring i FN-avtalene om narkotikapolitikk.

    I læreplanen heter det at elevene skal lære seg å reflektere over egne holdninger til rusmidler og lære om skadevirkninger av rusmidler.

    Innenfor dette er det stort rom til å også gi denne siden av saken, i hvert fall på videregående, i stedet for bare skremselspropaganda som det også i stor grad ikke er forskningsmessig hold i. At fanatiske avholdsorganisasjoner med bakgrunn i religiøse losjer nærmest har fått fritt leide i skolene er ikke god akademisk eller demoratiserende politikk. Spørsmålet er bare om det er greit for en lærer i samfunnskunnskap å ta opp begge sider av den debatten som har vært i det siste. Hva mener du?

    Det ville være tragisk og også direkte skadelig om lærere som vet bedre skal måtte pålegges å lyve til elevene sine, eller bare gi en side av saken. Det blir som å pålegge lærere å si at homofili er syndig.

    Jeg tror disse razziaene tyder på at de som tjener penger på, og har blitt forledet til å håndheve den undertrykkende politikken i så mange år, er i ferd med å bli desperate.

  5. Som lærer i mange år på videregående skole synes jeg det er på sin plass med narkohunder på skolen.

    Så jeg er uenig med deg. Dette går ikke utover demokratiet i et klasserom.

    Det er naivt å tro at holdningskampanjer er det som skal til når nærmiljøet flommer over av narkotika.

    Etikk handler om å holde skolen fri for narkotika og sikre elevene et trygt læringsmiljø. Etikk handler om å verne elever fra langere og andre kriminelle som utnytter unge menneskers naivitet. Lærere skal vise ansvar og vise at vi som voksne bryr oss og tar problemet på alvor.

    Hundepatruljer på skolen, helst uanmeldt, vil virke avskrekkende.Jeg velger å se på dette som første steg i å hjelpe elever ut av et rusmisbruk – ikke å utpeke og skjemme de ut. Mindreårige havner som kjent ikke i fengsel i Norge.

    Spør hvilken som helst forelder og de vil si seg enig i at politiet får anledning til å bruke hunder for å finne narkotika på skolen.

    • @Stig-L Sørensen
      Eg er rimeleg sikker på at eg aldri har hevda at løysinga på rusproblematikk i skulen er haldningskampanjar. Det er mogleg at det vil vere naivt å tru noko slikt, men eg har altså verken trudd eller meint det.
      Eg har ikkje god nok kompetanse til å kunne vurdere kva som vil vere dei rette tiltaka. Men så lenge verken Storting, etat eller politi viser til forsking som viser at ein kan vente at deira forslag til tiltak vil ha positiv effekt, og andre (som elev- og lærlringombudet) viser til forsking som tyder på det motsatte, så meiner eg at vi har rett til å be om at ein kjem på andre og betre grunna tiltak som ikkje er lovstridige. Det er altså det som er målet mitt; å finne betre metodar. Ut frå den forskinga det har blitt vist til i denne rimeleg langvarige saka, er det god grunn til å tru at meir målretta tiltak og oppfølging av konkrete risikogrupper har meir føre seg enn generelle skremselskampanjar. Eg er sjølvsagt for rusforebyggande arbeid, samt at politiet grip inn når ein har skjellig grunn til mistanke. Eg har aldri meint at politiet ikkje skal eller bør ha høve til det.

  6. Er et etisk dilemma dette. Vi er pålagt å dele dette ut, men skolen kan vel ikke nekte oss å si vår mening hvis eleven spør om det. Min mening er krystalklar, Dette er etisk uakspetabelt og sannsynligvis også juridisk uholdbart Det vil jeg si til elevene. Så får en ta den kjeften som kommer etterpå. Er forøvrig helt enig med det Ola Henriksen sier over her.

  7. Etter min mening er det mildt sagt oppsiktsvekkende at denne saken handler om utdeling av skjemaer – som foresatt, lærer og advokat. Elever i vgs ruser seg. Det er elever som ruser seg og selger til medelever. Det er ikke lov etter verken straffeloven eller skolens ordensreglement. Det er i strid med elevenes rett til et godt læringsmiljø, et godt psykososialt arbeidsmiljø. De som er elever i vgs. har VALGT å gå på skole. De har valgt å underlegge seg ordensreglementet.

    Skolen er et offentlig sted. Det er ikke enkeltpersoners privatsfære. Det må etter min mening være opplagt at skoleeier kan invitere politi til skolen, evt. med hund, som et ledd i å følge opp de regler som gjelder ved skolen. Det er ulogisk at vi aksepterer at tollere kan bruke hunder på et offentlig sted, men politiet kan ikke det samme for å holde skolene rusfrie.

    Hvorfor er det så etisk problematisk med dette skjemaet? Elever kan også tillate (eller nekte) overføring av opplysninger fra ungdomsskole til vgs. Er det «uthenging» og «stigmatisering» hvis man ikke samtykker til det? Fra PPT? Nekte fotografering eller kontakt med presse?

    Det er lite det er forsket så MYE på som ungdom og rus. Det finnes ingen mirakeloppskrift, men mange tiltak kan trekke i samme retning. Rusmidlers effekt er det mindre tvil om. Cannabis påvirker hukommelse, konsentrasjons- og læringsevne – og øker signifikant sannsynligheten for å utvikle psykoser. Det er nok å prøve en gang for at sannsynligheten for psykose skal øke. I motsetning til Henriksen ser jeg ikke på det som en spesielt beskyttelsesverdig interesse i samfunnet.

    Rusmidler har ingenting på en læringsarena å gjøre. Tydelige voksne og gode rollemodeller er viktig. Hvilken lærer du har kan gjøre en forskjell for hvilke valg du gjør som elev. . Jeg skulle ønske man la like mye energi i det og i å peke på løsninger som i «samvittighetsspørsmål» rundt utdeling av et skjema.

    • Det handler ikke om den er beskyttelsesverdig eller ikke, men om det er greit å sette folk i fengsel for bruk eller besittelse av mindre mengder narkotika. Straffelovkommisjonen konkluderte i 2002 med at fengsel er en for streng reaksjon, og oppfordret myndighetene til å avkriminalisere bruk. Å avkriminalisere bruk eller regulere tilgangn innenfor loven betyr å ta kontroll over noe som i dag er helt ute av kontroll. Det betyr også å innføre aldersgrense på noe det i dag ikke er noen aldersgrense på: å lukke det døgnåpne salget av rusmidler uten kontroll av legitimasjon. Når fremtredende professorer på universitetene rundt om i landet og politikere med betydelig tyngde tar til orde for en radikal endring i narkotikapolitikken, blir det kunnskapsløst å bare avvise en slik løsning. Straffepolitikken står i veien for en pragmatisk politikk basert på helse, forskning og demokratiske verdier. Den er primitiv, og på mange måter gått ut på dato.

    • Liselotte: mennesker har ruset seg i alle samfunn siden historiens begynnelse, spør enhver sosialantropolog. Det er en aktivitet vi må leve med, og den politikken som føres i dag forsøker å feie det hele under teppet, vekselsvis flire og le av det. Det er ikke godt nok. Vi burde forsøke å legge til rette for at aktiviteten skal være tryggest mulig og redusere skader. Det gjør man ikke ved å straffeforfølge elever som trenger hjelp, eller ved å gi elever som ikke har noe stort problem problemer med politiet. Det er en primitiv måte å håndtere det på. Du bør se filmen «Åra som går» på YouTube, og kanskje også lese litt om historien rundt hvordan det nåværende internasjonale narkotikaregimet startet. Det startet med en bølge av rasisme og politisk populisme i USA for hundre år siden, og politikken ble innført mot sterke advarsler fra den amerikanske legeforeningen. Hvis du er lærer så burde du kunne historien, og det ville vel også være naturlig å rynke på nesa over en politikk som er blitt innført med rasisme som bakteppe.

      Profittmotivet som forbudet har skapt har gjort problemet verre og skapt problemer man ikke hadde fra før. Forbudspolitikken er en grusom og inhuman politikk som støter store populasjonsgrupper ut av samfunnet, som legitimerer tortur, frihetsberøvelse og henrettelser og som gir store inntekter til kriminelle og terrorister som i enkelte land konkurrer med myndighetene om makten. De som er de mest stakkarslige ofrene for den pågående politikken i Norge er mennesker som gjerne har blitt seksuelt misbrukt og som selvmedisinerer med heroin. Å straffe og utstøte denne gruppen for å selvmedisinere er en ytterligere krenkelse, særlig med tanke på at medisinen har bivirkninger som er på linje med mange lovlige medisiner. Og det er nesten like umoralsk å straffe de som bruker, som ikke har noe problem, som representerer det store flertallet (over 90% samme tall som for alkohol, stort sett, i følge FN) selv om mange i Norge sitter med et feilaktig bilde av noe annet. Strafferegimet er en skam som umiddelbart burde stanses til fordel for helse- og boligtiltak, inkludering og frivillig tilbud om substitusjonsmedisin eller avrusning. I tillegg så kan man bygge videre på frivillige tiltak som allerede eksisterer for de som har problemer med cannabis. Gå og les Den gode fiende av Nils Christie…

    • @Liselotte
      Eg må understreke at eg ikkje har kompetansen som er naudsynt for å kunne velje ut dei beste tiltaka for å handtere rusproblematikk i skulen. Men all den tid den einaste forskinga som har blitt vist oss lærarar talar mot dette konkrete tiltaket, så meiner eg at det er lærarar si plikt å seie ifrå, særleg når det aktuelle tiltaket truleg samstundes strir mot juridiske så vel som etiske prinisipp. Det eg ventar er at dei som set i gong desse tiltaka har gode grunngjevingar, og at dei syner dei for oss når det over så lang tid har blitt sådd tvil om denne konkrete metoden. Eg har framleis til gode å høyre faglege argument for denne metodikken. Eg seier ikkje at dei ikkje finst, men at dei bør leggjast fram for oss lærarar når sentrale instansar hevdar det motsatte. Fram til vert gjort det meiner eg at det er god grunn til å vere litt avventande.

  8. Selv om hunder skulle fått lov å komme uanmeldt, ville dette virkelig hjulpet? Elevene vil jo lære dette og tilpasse seg: ikke ta med stoff på skolen, og ikke gå i klær som har lukt av stoff på seg. Om noe bidrar det bare til å forsterke frykt- og tabukulturen som hindrer elever i å si ifra om de har problemer med stoff.

    I USA jobber en stor organisasjon som heter Students for Sensible Drug Policy med å få innført såkalt «good samaritan» regler, som betyr at en elev som ringer ambulanse eller ber om hjelp fra helsesøster når det er snakk om rusproblemer, garantert ikke risikerer straffeforfølgelse. Dette er vel et mye mer humant tiltak enn å skape ytterligere frykt? Dessuten, hva tjener vi på å bidra til utstøtelse? Utstøtelse kan føre elever inn i en ond sirkel og koster samfunnet enorme summer.

    Elevene har tilgang til internett, og kan lese på nettet at forskere mener at cannabis ikke er farligere eller til og med mindre farlig enn alkohol (dette mener f.eks. Willy Pedersen og mange av rusforskerne på SIRUS/SERAF). Det er klart man burde forsøke å forhindre enhver form for rus i skolen, også alkohol. Og det er klart at ulovligheter ikke skal godtas. Spørsmålet er bare om det ikke er paradoksalt at man ser så mye mer alvorlig på stoffer som elevene leser på nettet ikke er farligere enn alkohol. Dessuten er det narkotiske stoffer som ikke like lett kan testes etter, som f.eks. amfetamin. Regelmessig narkotikatesting av elevene kan drive elever til å bruke stoffer som går raskere ut av kroppen enn cannabis, men som er langt farligere.

    Det viktigste er nok en mer balansert informasjon for å advare mot rusmidler, som elevene kan få tiltro til. F.eks. fremheve hvor lett unge mennesker kan få utløst psykoser av cannabis, og forklare hvor alvorlig en psykose er, men kanskje droppe noen av de mindre troverdige delene av «informasjonen» slik som det såkalte amotivasjonssyndromet eller den påståtte vedvarende rusvirkningen. Og kanskje også være ærligere med at cannabis ikke gir overdose. Det handler om troverdighet, i dag har den statlige informasjone et stort troverdighetsproblem i konkurranse med informasjonen på nettet. Det å gi elevene en trygg ramme der de kan søke hjelp for rusproblemer vil antakelig også være mer humant og mer effektivt enn å skape en fryktkultur og bruke politiet for å løse noe som burde vært en oppgave for helsevesenet, særlig i møte med unge mennesker. Disse ruskontraktene er forøvrig også svært tvilsomme, det er ikke en form for avkriminalisering eller mildere reaksjon å få en elev til å gå til slike krenkende prøver regelmessig over tid. Det er en strengere reaksjon forkledd som noe mildere, og som nevnt over kan det medføre bruk av hardere stoffer. Det er snakk om at vi ikke tar hensyn til kontrollskadene, som i stor grad er større enn skadene forårsaket av stoffene selv, noe flere og flere forskere slutter seg til.

  9. Stå på! Politistat på bærtur.

  10. Hvordan er retningslinjene ved skolen din, Ane? De fleste skoler i Norge har det slik at det er lederne ved skolen som skal uttale seg til media. Har du dispensasjon til å en være en PR-kåt løs kanon som kan mene alt mulig om diverse ting? Husk at du representerer skolen din.

    • Denne problemstillingen har vi tatt opp i en tidligere post her på Lærerråd, «Ytringsrammer for ferske skolebloggere», nettopp fordi det er en utfordring – som vi måtte ta hensyn til da vi startet denne bloggen – å finne balansen mellom den ytringsfriheten vi alle har og skal nyte godt av, og de kravene til lojalitet til arbeidsgiver og -plass man gjerne opplever å bli møtt med.

      Jeg vil spesielt anbefale skrivet fra Byrådet i Oslo kommune om dette temaet, som det er lenket til i ovennevnte bloggpost.

      I dette skrivet, som altså regulerer atferden på dette området for alle ansatte i virksomheter underlagt Oslo kommune, står det blant annet at

      – «ingen arbeidsgiver kan gis en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra sine ansatte»;
      – at det ikke er «tillatt for overordnede å drive forhåndssensur av ansattes ytringer»;
      – at «ansatte har rett til å uttale seg om faktiske forhold ved virksomheten de er ansatt i, og til å delta i politisk og faglig debatt om spørsmål som berører virksomheten. Dette gjelder selv om virksomheten settes i et uheldig lys som følge av ytringen.»;
      – og endelig at «begrensinger i ytringsfrihet krever en særskilt begrunnelse, slik som taushetsplikt».

  11. Anbefaler deg å se filmene «Breaking the taboo» og «Åra som går» på YouTube. Og lese Nils Christie’s Den gode fiende. Sjekk hva Foreningen for human narkotikapolitikk mener. Narkotika burde være noe som ligger under vinmonopolet og helsevesenet, ikke under politiet.

  12. Merkelig kommentar fra Johnny Sareussen angående AneAarre. Håper ikke du har en ledende stilling i skolen hvis det er slik du ser på lærere ytringsfrihet. Mener du virkelig det du sier?

    Synes det er svært positivt at lærere som Ane faktisk tør å si det mange av oss mener.

  13. Eg er verkeleg glad for at det ikkje var slike aksjonar da eg gjekk på skulen. Grunnen er at eg er nesten sikker på at det kunne gjort mobbinga eg opplevde mykje verre. Uansett om eg hadda samtykka eller ikkje. To ting kunne ha skjedd.

    1. Mobbarane ville, i mykje større grad enn før, ha fått mogleik til å bruka det at eg var redd hundar til å plaga meg.
    2. Dei ville fått eit påskot til å setja ut alvorlege, men falske, rykter om meg.

    Det eg opplevde på skulen var ille nok utan at noko av dette skjedde. Og det tok ikkje heilt slutt før eg flytta for å studera, sjølv om skulen hadde kjent til saka i mange år då. Eg har derfor ingen illusjon om at nokon ville greidd å stoppa det om noko av dette hadde skjedd.

  14. Hei jeg synes du er så modig som fronter dette i media. Jeg synes det er veldig viktig at noen løfter fram at sivile rettigheter faktisk også gjelder for ungdom. Jeg synes du uttaler deg reflektert og klokt, 🙂

  15. Ser at du får kritikk fra FrP i media. Det synes jeg ikke du skal bry deg om.

    Selv om bruk av narkotika blant ungdom ikke er bra, så ser jeg at FrP kaller dette «narkotikamisbruk» som de mener «er viktig å stoppe i ung alder». Er ikke uenig i at det er viktig å stoppe misbruk og bruk i ung alder.

    Men sannheten er at de aller fleste som bruker cannabis eller alkohol som unge går det bra med, og i den grad de får problemer så er det mer på grunn av den undertrykkende lovgivningen enn stoffene i seg selv. Det som kan skje med en som begynner å røyke hasj, særlig der toleransen er liten, er at vedkommende blir segregert, altså mister tidligere venner fordi de fordomsfullt fordømmer vedkommende og ikke vil assosiere med ham eller henne. Dette skyldes forbudet og skremselspropagandaen som skolen har blitt satt til å spre på løgnaktig vis, ikke hasjen i seg selv.

    Ungdom som drikker øl får ikke dette problemet.

    Heller ikke får de øldrikkende ungdommene den samme hysterisk velmenende oppmerksomheten fra dem som er en del av problemet.

    Det er myndighetenes intolerante og diskriminerende linje som skyver mange ut i elendighet, særlig på småsteder rundt om i landet der toleransen er mindre enn i Oslo. Det er ikke noen forskningsbasert grunn for å gripe inn i større grad overfor de som bruker det ene eller det andre av disse to rusmidlene. Det er kun et lite mindretall som vil få problemer, og den beste måten å hjelpe disse på er ikke gjennom straff eller utstøtelse, men gjennom å legge til rette for et tillitsbasert miljø der de våger å be om denne hjelpen. De andre bør få være i fred.

    At rusmidler skal holdes utenfor skolen er selvsagt: man skal ikke akseptere at elever møter ruset eller bruker rusmidler i timen, eller at det foregår handel i rusmidler i skoletiden, men å gripe inn i større grad overfor cannabisbruk utenom skoletid enn overfor bruk av alkohol utenom skoletid blant f.eks. elever på videregående er det ingen god grunn for. Som oftest vil det skape problemer der de ikke fantes, eller gjøre vondt verre. Politiet og rettsvesenet er ikke utrustet for å håndtere det som er et spørsmål om borgernes rettigheter og et helseproblem. Og det som skjer utenfor skolen burde vel strengt talt være foreldrenes ansvar.

    To tommeler opp for at du våger å si ifra! Håper flere lærere våger å ta bladet fra munnen og kanskje også gå ennå lenger og kritisere den tåpelig ubalanserte narkotikaundervisningen i skolen. Det er et stort samfunnsproblem at skolen sprer denne misinformasjonen om narkotika, det gjør at det vil ta ennå lenger tid før det blir en slutt på den katastrofale forbudslinjen.

  16. Kan man ikke som lærer bare undervise elevene om hva forskjellige advokater og elevorganisasjoner mener først, si at det er helt opp til dem å skrive under eller ikke, og så dele ut skjemaet?

    Dette bryter vel ikke med noen regler, samtidig som det er med å fremme demokratisk deltakelse, som er en del av læreplanen?

  17. Disse razziaene er jo grunnlovsstridige, fatter ikke at politiet eller andre tror de bare kan stille seg over Grunnloven. Dessuten er det en merkelig tid å gjøre dette på, når det internasjonalt og nasjonalt går mot avkriminalisering og legalisering, og den nåværende politikken møter hard kritikk.

Leave a reply to Eivind Solfjell Avbryt svar

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagskebetraktninger.no

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom