Vikarposten: Evnerike barn i norsk skole: Skal vi bry oss?

av Lærerråd

Kari Kolberg.

Vikarposten i dag er signert Kari Kolberg. Kari har jobbet mange år i IT-bransjen, og skulle egentlig bygge seg en master på BI. Men etter jobb som styrer i barnehage valgte hjertet læreryrket. Nå er Kari student ved samlingsbasert grunnskolelærerutdanning på Hamar, og bacheloroppgaven står for døren. Ved siden av jobber hun med temaet Evnerike barn, er norsk korrespondent for European Council for High Ability og skriver på Krumelurebloggen. Kari twitrer som @Kariekol.

Da jeg for noen år siden begynte å bli oppmerksom på at det fantes noe som het evnerike barn og at det å være evnerik kunne medføre problemer i skolen, ønsket jeg faglig påfyll. På nettet fant jeg EN norskspråklig bok (oversatt fra tysk), Begavede barn; en veiledning for foreldre og pedagoger, av Franz J. Mönks og Irene H. Ypenburg. Hele 136 gram tung var den en helt grei første innføring i tematikken. Jeg fant senere ut at det var utgitt én eneste bok om dette temaet skrevet av en norsk fagperson: Arnold Hofsets «Evnerike barn» – datert 1970.

Et annet naturlig sted å lete var hos Udir.no. Mens man i Danmark hadde ulike talentprosjekter gående, både i kommuner og fra statlig hold, var det ingenting jeg fant hos Udir.no som tilsa at våre skolemyndigheter hadde tematikken på blokken overhodet (den gang).

Amazon.com ble redningen. Likeså nettsider i Tyskland, England og USA. I tillegg til danske/svenske bøker og nettartikler. (En rekke av sistnevnte har jeg samlet her: http://www.scoop.it/t/evnerike-elever). I 2011 kom så boken Våre evnerike barn. En utfordring for skolen på Høyskoleforlaget. Samme år kom Stortingsmelding 22 (2010–11) om ungdomstrinnet, «Motivasjon – Mestring – Muligheter», med et eget avsnitt, 5.5., om «de høyt presterende elevene». På Østlandsk lærerstevne 2.–3 november 2012 er evnerike barn for første gang et tema. Det går fremover!

Hvilke barn snakker vi egentlig om?

Vi snakker om barn som har evner utover normalen, til dels langt utenfor normalen. Det dreier seg om en enorm evne til å prosessere informasjon, gjøre lynraske slutninger mellom ny og eksisterende kunnskap og trekke konklusjoner. De husker godt. Lærer gjerne, men kanskje foretrekker de selvvalgt læring. Ofte frustreres de av skolens repetisjonskrav.

Det dreier seg for eksempel om små barn som lærer seg tidlig å lese og utvikler et avansert og fyldig ordforråd mens lekekameratene i barnehagen er mest opptatt med å grave i sandkassen. – Det dreier seg ofte om en enorm kunnskapstørst kombinert med en uvanlig energi som for eksempel kan få en 7-åring til å bli så intenst opptatt av et tema at han bare skru på PC’n klokka halv seks en lørdag morgen og få hjelp av pappa til å finne ut akkurat hvordan steinaldermenneskene lagde øksene sine. – Det dreier seg om små førsteklassinger som allerede leser godt – og mye – mens de hver dag sitter og hører på sine medelever lytte «første bokstaven» og leke språkleker. – Det dreier seg ofte om elever som tidlig har en usedvanlig tall- og mengdeforståelse. – Og det dreier seg om unger som kan være veldig sensitive.

Og noen ganger dreier det seg om elever som kan føle seg utenfor når de ikke har noen på sin egen alder å speile seg i, eller fordi de føler seg annerledes (som for eksempel her: http://www.magasinet-sundhed.dk/sundhed/klassens-kloge-dreng.html).

Noen av de evnerike elevene vil vi gjenkjenne som «de flinke» i klasserommet fordi deres gode evner (heldigvis) er kombinert med gode sosiale ferdigheter. De jobber, hjelper til – og de gjør som de får beskjed om. Når de blir eldre, får de gode karakterer og voksenverdenen er fornøyd. – Men ble de strukket faglig? Eller seilte de igjennom skolen uten særlig motstand – for så å krasje mentalt på universitetet fordi de plutselig møtte faglige tyngre spørsmål?  – Er vi som skole fornøyde, eller kunne vi ha strukket dem enda lenger? (Ja, noen av de «flinke» får gode resultater fordi vi strekker dem langt nok, og fordi de jobber godt. Tradisjonelt har skolen trodd at «evnerik» er det samme som «skoleflink», men det er altså ingen 1:1 sammenheng her.)

Andre av disse elevene blir som dem Hege Tunstad skrev om i Aftenposten 28. august. De «sover i timen», eller «logger av» mentalt fordi de ikke får noe å bryne seg på i skolen. De utvikler seg til klassiske underytere/underachievers. De kan nok svaret hvis læreren spør, men lærelysten og iveren er erstattet med sløvhet. Hos noen også melankoli.

Manglende stimulans, kan medføre utagerende atferd, eller som her, at man faser helt ut.

Men hos atter andre elever blir frustrasjonen over manglende tilpasset opplæring så stor at de blir utagerende. En førsteklassing som spreller på gulvet og nekter å fargelegge flere A’er. En sjetteklassing som forstyrrer, bråker, vandrer, kommenterer (ganske ubehagelig, kanskje?), blir klassens klovn. Kroppslig uro grunnet frustrasjon med for enkelt lærestoff kan gi atferd som får skolen til å tenke på konsentrasjonsproblemer. Kanskje blir eleven henvist videre for utredning.

«Men skal skolen bruke ressurser på å tilpasse opplæringen for disse barna, da? Det går jo på bekostning av de andre!» – «Det er viktigere å lære de svake elevene å lese enn å bruke tid på de flinke!» – «De flinke klarer seg alltids!»

Retten til tilpasset opplæring gjelder også for evnerike elever. Dette ble senest bekreftet av Kunnskapsminister Kristin Halvorsen i Spørretimen den 16. mai 2012.

Med opplæringsloven i hånd kan vi si at lovverket er på plass. Men historier som vi kan lese for eksempel her, «Eleven som ville lære mer», eller her, «Må man dempe faglig interesse?» forsøker å gjøre både skolefolk og politikere oppmerksomme på at skolen fortsatt har et stykke igjen på dette området, til tross for Opplæringslova § 1-3.

«Men hvor mange kan det dreie seg om, da?»

Jeg tror ikke man skal være så oppsatt på tenke på et tall. Bare tenk over elever eller unger i din nærhet. – Har du en 6-åring som lærte å lese lenge før skolestart? Har du en verbalt sterk 14-åring som sløver på bakerste benk? Har du en elev du gjør at du tenker «hun der er virkelig på en annen planet» når hun stiller de snodigste spørsmål? Har du en elev som du tenker «han er jo så god verbalt, hvorfor vises ikke det når han skriver?»

Tenk på de elevene – og se om du kan ha på nye briller når du treffer dem i klasserommet neste gang.

Hvis du ønsker deg et TALL kan jeg si at tallet kommer an på hvordan du definerer «evnerik» eller «gifted». I sin artikkel «Talent er ikke lenger tabu» skriver Poul Nissen ved DPU i Aarhus at «ti til tyve procent af en børneårgang er langt mer begavet end gennemsnittet. Skolerne ved ofte ikke hvordan de skal stimulere disse børn, der risikerer store sociale problemer.»

En hel rekke definisjoner på «giftedness» kan du finne her: http://www.nagc.org/WhatisGiftedness.aspx

Men det er ikke snakk om å telle IQ-poeng eller WISC-teste alle elevene. (Noen gjør det godt på denne type tester, andre ikke. Selv om de har evner nok.) Det handler om kunnskap om hele elevgruppa, og om at det må bli «lov» å snakke om evner i den sterke enden av skalaen. – Vi må bruke pedagogiske strategier som beriking og akselerasjon, og vi må gjøre det naturlig å jobbe på ulike nivåer i klassen.

Trenger vi mer kompetanse om evnerike barn i norsk skole?

I den nyutgitte utgaven av Spesialpedagogikk (2012, s. 543) skriver Kjell Skogen i kapittelet «Evnerike barn. En spesialpedagogisk oppgave» slik: «Selv om kravene til lærerne prinsipielt er de samme som i forhold til andre elever, vil utfordringene utvilsomt bli større når de skal følges opp for disse aktuelle elevene. For eksempel vil tilpassingen av lærestoffets vanskegrad, omfang og progresjon by på store praktisk-pedagogiske utfordringer.»

Det er nærliggende å anta at dagens norske lærere har lært minimalt om evnerike barn i løpet av utdanningen. Det sies også at våre skoleforskere har skydd temaet lenge, men den lille forskningen som finnes, kan tyde på at vi kan bli betraktelig bedre til å ivareta også denne elevgruppens faglige og sosiale behov. – Det er nemlig ikke slik at «de flinke alltids klarer seg». De er barn – på lik linje med alle andre barn, og de trenger å bli sett og få faglige utfordringer akkurat som alle andre.

Eller handler det ikke om kunnskap, men om noe ganske annet?

Kan den danske psykologen Ole Kyed ha beskrevet også en norsk virkelighet når han sierat«det forbliver et mysterium, at omsorgsfulde voksne, som ikke kunne drømme om at tvinge et barn, som vokser hurtigere end gennemsnittet, til at gå i for små sko, alligevel insisterer på, at et barn, hvis intellektuelle udvikling går hurtigere end gennemsnittets, skal følge undervisningsprogrammer, som er for ‘små’ til barnets fantasi og intellekt» (Kyed, 2007, se http://www.folkeskolen.dk/50286/de-intelligente-boern).

Hva tror du? – Har vi «glemt» de evnerike barna eller velger vi å se bort fra dem fordi det vil være urettferdig å «gi dem» noe når de tilsynelatende er så begunstiget fra naturens side? Er det en villet politikk både fra politisk ledelse, byråkrati og lærere flest, eller er det rett og slett mangel på kunnskap?

Vil du vite mer?

Advertisements

12 Responses to “Vikarposten: Evnerike barn i norsk skole: Skal vi bry oss?”

  1. Fra Leta Stetter Hollingworth (1926); Gifted Children, Their Nature and Nurture» The MacMillan Company, Experimental Education Series:

    «The subject that Dr. Hollingworth treats in this volume is a timely one. It has recently come to engage a large part of the attention, not only of psycologists and educationists but also laymen. If nature really endows some children intellectually much more generously than she does others -and the data presented in this volume will convince any fair minded person that this is the case -the fact is of importance to those who are interested in social advancement as well as to those teachers and parents who are striving to do the best they can for each individual committed to their care.

    The present writer can easily recall the time when everyone thought that «bright» children could look out for them selves -as a result of which opinion they were neglected, in the schools at any rate, in order that teachers might devote all their energies to the less able and the backward pupils.

    The view generally held in those times was that it would be best for the group as well as for the individual to keep all children in a school class at as near the same level as possible in intellectual development; or at least, to make a supreme effort to lift up the lowly so that there would not be too great a gap between them and those of their companions who could push ahead more rapidly if encouraged to do so…»

  2. Om det er EN ting jeg vil fremheve med å skrive om disse ungene så er det dette:
    Skolen må ihvertfall tenke tanken at et urolig barn som forstyrrer undervisningen kanskje gjør det pga at stoffet er for enkelt. Neste gang du ser en klassens klovn eller en utrivelig superkommentator; stopp og tenk. Sjekk. Tenk tanken.
    – For dersom du ikke tar tak i det vil eleven med de ressurssterke foreldrene antagelig klare seg (de kjøper kurs, ekstra bøker, støtter opp), mens en elev som ikke har samme hjemmebakgrunn kanskje havner i statistikken for drop-outs. Evalueringen av Kunnskapsløftet tilsier at vi er svært «gode» til å gjenskape sosiale forskjeller i norsk skole. En utrivelig tanke for de fleste av oss.
    – Både dansk, svensk og internasjonal forskning på evnerike elever sier at skolen er svært gode til å finne de skoleflinke, men at dette svært ofte ikke er de evnerike. Jeg tror vi må lytte til de som er eksperter på området, og våge å tenke at vi kan forbedre vår klasseromspraksis. Hvis ikke overlater vi barna til flaksen? http://wp.me/p298al-g6

  3. Vi mottok dette spørsmålet på twitter i går kveld:

    Stort spørsmål, sikkert mange svar. Et dagsaktuelt perspektiv på dette kom i dagsavisen i går. I et langt intervju beskriver den Hattie-inspirerte rektor Dick Brown fra New Zealand hvordan han bygde opp en suksesskole; ett av punktene er hvordan han legger til rette for flinke elever. Slik beskrives det i Dagsavisen:

    I Norge diskuterer vi stadig hvordan vi skal møte den individuelle eleven på det nivået han er. De som henger etter, får ofte spesialundervisning. De som ligger foran, får ekstraoppgaver eller hopper i få tilfeller et trinn opp. På Douglas Park School er alle i samme klasse – uansett nivå. 25 elever og én lærer.

    En blandet klasse er en fordel. Sterke barn lærer av å være ledere, de mindre smarte blir beskyttet og de hører et velutviklet vokabular de ikke ville fått med seg i en spesialgruppe. Da jeg var ung, foretrakk jeg alltid det mest utfordrende idrettslaget, for da lærte jeg mest, minnes Brown.

    Dette er jo en sammenligning av noe vi kjenner fra Norge i det siste, altså at flinke elever (men på vel foreløpig bare på høyere trinn, altså i ungdomsskolen) kan ta fag på høyere nivåer, mens Brown altså mener at det er mer å tjene, for alle, på heterogene klasser. Så kan man jo spørre seg om rektor Brown primært tenker på «vanlig» flinke elever, eller om han også ville gjort det samme for elever som faller inn under Kolbergs beskrivelse over.

    Men dette er jo bare noen innspill i en komplisert diskusjon. Den overordnede utfordringen, som Kolberg også er inne på, er at alle etter opplæringsloven skal ha tilpasset opplæring etter sine evner og anlegg, og hvordan vi tilrettelegger for det. Er det andre der ute som har gode eksempler på hvordan dette skal gjøres?

  4. Viktig innlegg!

    Har selv en førsteklassing. Han er riktignok ikke begavet, men helt «normal»; kunne verken lese eller skrive før skolestart og mer interessert i Lego enn i bøker. Likevel har han allerede begynt å bli frustrert over tegnelekse og «sett ring rundt S» eller «tell hvor mange m du finner i teksten. Første skoleuka bladde han bakerst i matteboka og spurte om han ikke heller kunne gjøre oppgavene der. .

    Da tør jeg ikke en gang tenke på hvor meningsløse oppgavene er for elevene som har lært å lese for lenge siden, som skriver og har kunnskap og interesse langt over snittet!

    Nivået er tilpasset de absolutt svakeste for at «alle skal henge med», men man ender med at flesteparten kjeder seg og mister lysten på å gjøre ditt beste.

    Så viser også PISA at norske elever er på bunnivå i oppgaver som krever innsats, sammenholding av ulik info, fordypning og dypere konsentrasjon. . ..og også bunnivå når det gjelder holdning til lesing. .

    Anne Hilde Bermingrud
    Ungdomsskolelærer

    • Kjære sparringmamma. Eg mistenkjer deg for å vere litt typisk norsk i form av at ein ikkje skal skal tru ein er noko, eller i det her høve, at du ikkje skal tru at ditt barn er betre, når du skriv «riktignok ikke begavet, men helt “normal”». Sjølv om det er ein del Mensa-medlemmar som kunne lese og skrive føre skulestart, er det slett ikkje alle som har gjort det. Heller ikkje meg.

      Ja, eg er Mensa-medlem. Eg leika heller med Lego, og lesing vart ikkje for alvor interessant før etter eit par år på skulen. Skrive var kjedeleg, for skriveøving var tanketomt repeterande utan andre utfordringar. I matematikk derimot, fresa eg gjennom bøkene. I blant gjorde eig ein del oppgåver utover i matte-bøkene, som eg viska ut att, slik at det skulle sjå ut som dei ikkje var gjort når læraren kom dit i undervisninga og skulle lære oss det.

      Om du får teke tid til å lese ein del av linkane som Kari Kolberg kjem med i sin blogg-post, kjem det litt klarare fram at det som meinast med høgt begava barn i samanhengen heller ikkje avgrensar seg til Mensa-nivå (som er 1 av 50), men litt varierande av definisjonar heller nærare 1 av 20 eller til og med så vanleg som 1 av 10. Det finnast altså ein eller to barn med slik problemstilling i nesten kvar einaste skuleklasse i landet.

      Det kan altså godt vere at din førsteklassing er i grenselandet til å ha desse problemstillingane, eller til og med er der at han får desse problema, sjølv om han ikkje skulle vere kandidat til å bli med i Mensa. På andre sida er det heller ingenting i det du har nemnt om han som skulle utelukke at han etter kvart er ein kandidat til medlemskap i Mensa, men det finn han nok ut sjølv etter kvart, om han får sjansen.

      Med andre ord, det kan godt vere at barnet er normalt begava, men ikkje ver så sikker på det at du ikkje skulle kunne oppdage det om han er godt over normalt begava, for då kan det hende han treng deg for å få hjelp til å finne gode utfordringar i oppveksten, og hjelp til å motivere seg for slikt som krev tanketom repetisjon (som å lære å skrive fint).

      • Takk Morten Øen! Kjente den traff litt, ja.. Utrolig hvor vanskelig det er å se eget barn med «objektive øyne». Er nok mye sant i at jeg er «opplært til» å ikke tro at jeg eller ungene mine er noe bedre enn andre.. Han er jo vår eldste, og sånn sett for oss «malen» og det normale, men nå som lillesøster blir eldre ser vi jo at hun har temmelig andre interesser og fokusområder. Likevel har vi tenkt at han er god på noe, mindre god på noe annet og at det jo er ganske normalt. 🙂

        Når jeg tenker tilbake, er det kanskje ikke helt «normalt» for 2åringer å slå foreldrene sine i «memory» og sitte i barnehagen og lage symmetriske perlemønstre mens personalet står og «gaper» og jevnaldrende slåss, klatrer og har rollelek. Han har bygget lego etter bruksanvisning siden han var 3 (sto opp på natta og holdt på «i smug» mens vi sov..) og maser jevnlig på å få begynne på 1000-brikkerspusleslippet (som vi foreldre har ryddet bort mange ganger fordi vi selv ikke gidder..) Selv om han er en beskjeden og forsiktig type, er han utrolig pågående, utålmodig og «vrang» når det kommer til å gjøre ting som er mentalt utfordrende. Har på en måte ikke helt sett det sånn du beskriver det, har tenkt på det mest som «trass». … iPad kom i hus i sommer, og det har vært en eviglang diskusjon om hvor mye han skal få spille. Han finner selv fram til spill og tar de så raskt at vi som foreldre ikke klarer å henge med. Det er lenge siden han sluttet å spørre oss om hjelp og han kan ende opp gråtende mens han fortsetter å spille fordi han ikke KAN gi seg før han har klart det.. Så vi har våre utfordringer her hjemme, ja. Ser jo at han må prøve seg, samtidig som han ikke klarer å gi seg før han blir «helt fra seg».

        Vi er ute, på tur og gjør andre ting og han er sosial, grei og spiller fotball med kompiser, men jeg ser på en måte en utålmodighet og et «sug» i han etter å kunne fordype seg i «mentale utfordringer» som jeg kanskje ikke har tatt helt innover meg.. Fysisk og motorisk har han overhodet ingen glede av mestring. Fotball er han faktisk ganske god i, men det virker som han på en måte kjeder seg likevel. Da vi tok av støttehjul på sykkel, syklet han èn gang så vi foreldre sto rørt og så på. For han virket det ikke som det var noen glede i det hele tatt, og han har ikke giddet å sykle etterpå.

        Kort fortalt virker det som om han gjør ting gutter på 6 år «skal» like først og fremst fordi han ser at VI liker det og tross alt er en veldig lojal, pliktoppfyllende og (sikkert alt for) grei og hensynsfull storebror, mens det han selv finner glede i og vokser på er mentale utfordringer: hukommelse, logisk tenkning, strategi, mønster, symmetri, systemer. .

        Vi kommer litt til kort når det gjelder å stimulere det han trives med og begrenser han kanskje mest.. Så hvis det finnes noen råd, er vi jo takknemlige for det!

  5. Pedagogiske strategier for evnerike barn blir ofte satt opp som akselerasjon og beriking:
    1) Akselerasjon: dvs. at eleven får bevege seg raskere gjennom pensum, enten v. å hoppe over et trinn eller ved å f.eks. la en fjerdeklassing følge matematikkundervisningen et år eller to over. (Eller som nevnt over: å la ungdomsskoleelever ta fag på videregående). Internasjonal forskning sier at dette er en svært god strategi; eleven får faglig «motstand», føler mestring, utvikler bedre arbeidsinnsats. Det å jobbe, for så å føle mestring er bra for selfølelsen.

    Imidlertid byr det på utfordringer særlig der det ikke finnes gode – og kommuniserte – prosedyrer for hvordan skolene skal håndtere akselerasjon (som i Norge); ** Det er f.eks. ikke alle elever, flinke eller evnerike, som er følelsesmessig modne nok til å «klatre opp» til eldre elever. Det at en evnerik elev er faglig «moden» betyr ofte IKKE at h*n er følelsesmessig moden (såkalt asynkron utvikling) – pleier ofte å si at du har «tre aldre i en kropp: den intellektuelle, den følelsesmessige og den fysiologiske». Så selv om du kan tenke at det bare er å putte andreklassingen inn i matteklassen på fjerde, må det i hvert tilfelle vurderes nøye; passer dette for eleven – og passer det i den klassen h*n kommer til?

    En annen utfordring, som vi også har sett i Norge, er selvsagt at timene ligger ulikt på de ulike trinnene. Eleven går ut av en engelsktime for å ha matte på trinnet over, kan miste verdifull læring (som riktignok trolig kan tas fort igjen), men også beskjeder og følelsen av tilhørighet i klassen. – Noen elever vil takle dette godt. Andre ikke. Trolig blir det enklere med alder (asynkron utvikling «bedres» med alderen).

    2) Beriking er en annen anbefalt strategi. Dersom klassen skal ha et tema fremover, og du vet at «din» elev er svært sterk her kan du lage en «læringskontrakt» med eleven; han får tid til å gå i dybden med temaet mens du gjennomgår «trinnadekvat» med de andre elevene, forutsatt at han gjør egne arbeider som går i dybden på temaet. Underveis må den sterke eleven gjøre avsjekk med deg, vise hva han jobber med. Målet kan f.eks. være at han skal holde en presentasjon på slutten av temaet, lage en nettside om temaet – eller andre ting du tenker passer. Kanskje har du mer enn EN sterk elev i klassen – kanskje kan de gå sammen og lage noe felles?
    Poenget er at ihvertfall at den sterke eleven slipper å sitte og høre om ting han kan, eller bare være hjelpelærer i gruppearbeid med de andre (ja, hjelpelærerfunksjonen er nyttig, men ikke alltid – og det er faktisk ikke sikkert de andre elevene synes det er ok å ha ham som hjelpelærer heller. Ikke alle evnerike er like gode til å forklare til andre heller. De kan være veldig «på en annen planet» 🙂

    Hvilke strategier du bruker kommer altså an på deg som lærer, eleven, hvor selvgående hun/han er, hvor asynkron han/hun er i sin utvikling osv. osv. osv. – Mange foreldre etterspør at eleven «bare skal få gå videre i boka» hvilket er forståelig dersom eleven uttrykker dyp og sterk frustrasjon over aldri å få lære. Dersom skolen er komfortabel med dette – kjør på. Dersom skolen IKKE er komfortabel med dette må dere faktisk komme opp med noen alternative pedagogiske strategier. Det holder ikke å gi eleven skjenn fordi han har «regnet for langt» (ja, reelt eksempel).

    Og en ting til: det gjelder ikke bare matte (selv om det ofte virker sånn). Det kan være en rekke andre fag også. (Og ja, eleven kan ha sterke evner både innenfor klassiske skolefag, musikk, bevegelse og alle de andre gode tingene vi har lært av Howard Gardner :))

  6. Det er ikke mye det forskes om evnerike barn i Norge. Et hederlig unntak er Skoleklar-prosjektet hos Senter for atferdsforskning/Universitetet i Stavanger. Her ser de nærmere på evnerike 5-åringer i et delprosjekt (Se denne artikkelen hos Forskning.no http://www.forskning.no/artikler/2011/juni/292230)

    I helgen var det flere artikler i Stavanger Aftenblad som omhandler prosjektet. Disse deles herved 🙂
    http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/jaeren/Forsker-pa-supersmarte-barn-3065911.html
    http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/jaeren/Foreldre-glad-for-forskning-pa-barnehagebarn-3066867.html
    http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/jaeren/Klepp-vil-dyrke-barnetalenter-3066866.html

  7. Som Morten er jeg Mensa-medlem idag, men det er ikke det som ligger i bunnen for mitt opprinnelige engasjement i denne saken. Mensamedlemskapet var kanskje heller et resultat.

    På ungdomskolen hadde jeg en kamerat. Det vil si, han var av den typen som enten var kompis eller drittsekk. En ting var jeg aldri i tvil om: Han var skarp, og i ettertid ser jeg at jeg hadde grunnlag for den vurderingen. Når han ikke laget bråk, bøllet, plaget, når han fant roen, var han en veldig fin og forståelesfull fyr. Han kunne mye og forstod så mye, men jo lenger ut i ungdomskolen vi kom jo lenger utenfor skolesystemet havnet han.Han fikk støtteundervisning et stykke på veien, men det var nok for sent. Rett etter at ungdomskolen var ferdig prøvde han å ta livet av seg.

    Så dette handler ikke om de vellykkede, ressursterke eller fremtidens genier. Det handler også om dem som ikke blir sett, som faller utenfor. Ikke på grunn av sine problemer men på grunn av sine evner. Selv de politikerne som påstår at de tenker på de svake bør lukke opp øynene og se at de skaper tapere ved å generalisere hvem som skaper problemene.

    Så de lærerne som ser gutten på bakerste benk med papirflyet i hånden- Det er to mulige grunner til at han lager bråk: Han klarer ikke å forstå det du underviser, eller han forstod det i fjor men kjeder vettet av seg.

Trackbacks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: