Om bønnerom og lokalt skolesjølstyre

av Eivind Solfjell

Som mange sikkert har fått med seg, har slutten av denne uken sett et lite lokalt skoledrama i Oslo, hvor striden har stått om å bruke et rom på en skole til bønn. Denne debatten har aktualisert to meget forskjellige spørsmål, viktige på hver sin måte: For det første, hvilken plass religionsutøvelse skal, kan eller bør ha i skolen; og for det andre, den friheten den enkelte skole har for suverene beslutninger i saker som vedrører interne forhold på skolen.

Det første først: Rektor Tora Mørstad på Hellerud videregående skole hadde, for å bøte på det som i en periode hadde vært en «uholdbar situasjon» med tilfeldig, uforutsigbar og usikret bønn i skolen mange lokaliteter, tillat noen av sine elever å bruke et nyopprettet stillerom på skolen til bønn.

Bystyrerepresentant Carl I. Hagen (FrP) oppdaget dette, og prøvde å presse skolebyråden til å gripe inn i saken, og til å omgjøre skolens vedtak, ved å true med å lage trøbbel for Oslos høyrestyrte byråd i de forestående budsjettforhandlingene. Skolebyrådens første reaksjon var å påpeke at «situasjonen er slik at vi ikke detaljstyrer alle Oslo-skolene», men etter å ha sjekket saken nøyere – eventuelt etter å ha tatt innover seg Hagens trusler om å være gjenstridig i bystyrets budsjettbehandling – omgjorde byrådsleder Stian Berger Røsland skolebyrådens opprinnelige beslutning/foretok skolebyråden en helomvending i saken/sa skolebyråden det han alltid hadde ment, nemlig at «skolen er en kunnskapsinstitusjon og ikke religiøs institusjon» (se her, her og her og døm selv), og bestemte at det ikke var aktuelt med stillerom for bønn på videregående skoler i Oslo likevel. Den etter min mening litt usammenhengende og lite overbevisende begrunnelsen fra Berger Røsland på Dagsnytt 18 var blant annet at skolen er et viktig sted for fellesskap hvor alle møtes, og (må man anta) religionsutøvelse ville virke splittende på elevene.

Høyres Afshan Rafiq oppsummerer de prinsipielle argumentene mot bønnerom her; Vårt Lands Helge Simonnæs argumenterer her godt for hvorfor dette er en dårlig beslutning; se også debatten mellom Simonnæs og byrådsleder Berger Røsland i Dagsnytt 18 torsdag 27. oktober (helt mot slutten av sendingen), hvor en kort uttalelse fra Carl I. Hagen gjør det vanskelig ikke å anta at i hvert fall Hagen selv antar at budsjettpresset har hjulpet mot bønnerom.

Så langt bønneromssaken. Uansett hva man måtte mene om religionsutøvelse i skolen, opprettelse av bønnerom på skolene, eller stillerom som kan brukes til bønn, må sakens gang sies å være et kroneksempel på en situasjon hvor et høyere nivå, i dette tilfellet skoleeier, griper inn og overstyrer et lavere, her skolen selv – trass skolebyrådens ovennevnte generelle prinsipp om å unngå å detaljstyre skolene.

Og det er ingen grunn til å anta at dette er et enkeltstående tilfelle i så måte; snarere er det et utslag av et større system. For noen uker siden ble OECD-rapport «Education at a Glance» lagt frem. Mye ble gjort ut av Norges tilnærmede bunnotering på gjennomføringsprosent (blant annet av undertegnede), tredje dårligste av de land som fantes i oversikten; mer skjult i rapporten var en annen tredjedårligstenotering, nemlig rangeringen av hvilket nivå skolen styres i de enkelte land:

Om vi skal ta tabellen på alvor, ser det ut til at den enkelte skole har minimal innflytelse over sin hverdag; og at det nivået som har makt, er nivået over, nemlig skoleeier – også på bekostning av sentrale myndigheter (sammenlign for eksempel med Luxembourg og Mexico på plassene under og over oss).

Dette er heller ikke noe nytt, men det som ser ut til å være et resultat av en villet politikk over år. Jeg er ingen skolehistoriker (og er det noen der ute faktisk er det, og som kan opplyse dette feltet, så benytt gjerne kommentarfeltet under, eller forfatt et vikarinnlegg!), men denne situasjonen er vel i hvert fall til en viss grad et av mange utfall av Hernes’ nittitallsreformer. Hernes avviklet som kjent lærerrådene; grunnen, må vi anta, var at for en reformkåt minister med målstyring som ideal var lærernes medbestemmelsesrett et uromoment som skapte sand i maskineriet. I 1998, etter at Hernes’ reformer var gjennomført, slo, ifølge Tom Are Trippestad (2003), OECD fast at bare tyrkiske skoler hadde mindre selvstyre enn den norske.

Etter dette, og særlig etter PISA-sjokk og LK06 på begynnelsen og midten av forrige decennium, har styring etter eksterne målinger blitt stadig viktigere, og bidratt til et eskalerende byråkrati rundt skolen, som igjen har bidratt til å begrense den enkelte skoles handlingsrom.

Som det sikkert fremgår av det jeg har skrevet her, har jeg personlig en klar mening om det prinsipielle når det gjelder å legge til rette for bønn i skolens lokaler: det er jeg selvsagt for – på samme måte som jeg ville ha vært for andre positive elevinitiativ, som for eksempel å benytte et rom til politisk aktivitet. Da jeg gikk på videregående, på musikklinjen på Vågsbygd vgs, lånte vi stadig vekk rom for å musisere i den fritiden vi hadde i løpet av skoledagen. Det var naturlig nok helt uproblematisk. Man kan selvsagt forestille seg mange forskjellige aktiviteter man ikke ønsker at en skoles lokaler skal benyttes til. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at bønn kan eller bør være en av disse.

Når det er sagt, mener jeg at både min og andres oppfatning om denne konkrete saken bør være uinteressant – og at prinsipielle standpunkter om en slik sak egentlig ikke går inn i sakens kjerne, som burde være å gi den enkelte skole det handlingsrom den trenger for å fatte gode beslutninger for sine egne elever – og i hvert fall slippe å ende opp som kasteballer i et politisk spill internt hos skoleeier.

Kilde

Trippestad, T. A. 2003. Mistillitens sosiologi – retorikk og reform i 90-tallets utdanningspolitikk. Dannelsens forvandlinger. Red: Rune Slagstad, Lars Løvlie og Ove Korsgaard. Oslo: Pax forlag.

Reklamer

2 kommentarer to “Om bønnerom og lokalt skolesjølstyre”

  1. Kan du oppklare for meg hva det er byrådet EGENTLIG har ‘vedtatt’ her?

    Som jeg forstår det har ikke Hellerud VGS gjort annet enn å si at «Dette rommet skal være åpent for alle elever som ønsker å bruke det til selvvalgt aktivitet som foregår i stillhet (f.eks. bønn)».

    Hvordan kan man forby dette? (Jeg mener ‘kan’ ikke i noen moralsk/etisk betydning, men som et rent praktisk spørsmål. Kan byrådet hindre en skole i å la elever få gå inn på ett bestemt rom og sitte der helt stille??)

    • Vanskelig spørsmål, godt poeng. Det er nok riktig å skrive «vedtatt» slik, for mitt inntrykk er at dette nok ikke har vært gjenstand for noen form for forhandlinger eller prosess i byrådet, men snarere virker som en litt desperat snuoperasjon/inngripen i en skoles anliggende for å tekkes FrP før budsjettforhandlingene – som igjen forvanskes av ditt gode poeng, nemlig spørsmålet om hvordan dette skal håndheves i praksis. Bønnepoliti?

      Skolebyråd Ødegaard prøver å forklare det prinsipielle i denne artikkelen, hvor elever som i årevis har brukt et rom på Oslo katedralskole til bønn, gir sin støtte til elevene på Hellerud: http://www.osloby.no/nyheter/Her-far-elevene-rom-a-be-i-7004156.html Dette mener skolebyråden er greit, siden det ifølge ham skulle settes av et eget stillerom for bønn på Hellerud, men det på Katedralskolen var slik at elevene lånte et rom som ellers ble brukt til andre ting. Her er Ødegaards forklaring (og merk også det unnvikende og pysete FrP-smiskende siste svaret):

      […]

      [Ødegaard] mener det er ok med religiøse aktiviteter i friminutter og utenom undervisningen i skoletiden.

      – Skolene har biblioteket og klasserom eller andre rom som en muslimsk eller kristen elevorganisasjon kan bruke når de har møter – i forståelse med rektor og innenfor skolens rammer og regler. På Hellerud skulle man sette av et eget rom kun til bønn. Det er en stor forskjell på å låne et klasserom eller bibliotek til å møtes fra tid til annen, og å opprette et eget bønnerom for trosutøvelse, hevder Ødegaard.

      – Så hvis de muslimske elevene på Hellerud ber om å få låne biblioteket til å møtes og be i et friminutt, er det ok?

      – Jeg mener det jeg har sagt så langt er presist nok. Det er grenser for hvor mange fliser man skal spikke, sier Ødegaard.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggere like this: