Jeg tror alle som er lærerstudenter har vært i den samme situasjonen som meg: Jeg kommer i snakk med noen på fest og etterhvert kommer det opp i samtalen hva jeg studerer. Plutselig er vi langt inne i en samtale hvor mitt nye bekjentskap gir meg gode råd om hvordan jeg kan bli en bedre lærer.
I mitt stille sinn tenker jeg ofte: Hva vet du om det? Men det klart at mange har interessante erfaringer å dele fra sin egen tid i skolen. Ganske ofte handler det om hvor vanskelig det har vært å ikke få ekstra utfordringer, men det aller vanligste er historier om prosjektarbeidene som ble innført med Reform 97. Jeg har hørt om så mange mislykkede prosjektarbeid at jeg har vurdert å begynne å spørre folk om de ikke kan sende meg erfaringene sine skriftlig. På sikt kunne jeg gjort dem om til en antologi om eleverfaringer med prosjektarbeid på tidlig nittitall.
Har du lyst til å bidra til antologien?
Det som selvfølgelig er veldig irriterende med denne samtalen for meg, er at jeg vet at skolen er annerledes i dag. Så jeg prøver ofte å forklare at prosjektarbeid ikke er den foretrukne arbeidsformen i 2012, og at flinke elever nå kan følge undervisning på høyere klassetrinn. Som regel er det ingen som gidder å høre etter, og det er selvfølgelig greit, på fest. Problemet oppstår når det er dette diskusjonsnivået som blir standarden, og våre egne erfaringer med skolen er det eneste vi ønsker å diskutere ut ifra. Da blir vi plutselig alle eksperter på skole og lærerjobben, og det er kanskje heller ikke så rart.
Skolesosiologen Dan C. Lortie påpekte at allerede før vi starter høyere utdanning, har vi tilbragt 13 000 timer i direkte kontakt med en skolelærer. Til sammenligning har du vært 20 timer hos tannlegen, og hvis du har vært veldig uheldig kanskje en natt hos politiet. Det er derfor uunngåelig for oss å ha meninger om hva som er god utøvelse av læreryrket. Det er rett og slett ikke noe annet yrke absolutt alle har hatt så god anledning til å observere, på så nært hold og over så lang tid.
Mitt hjertesukk er likevel at dette ikke gjør alle som har vært skoleelever i stand til å si så mye om hvordan lærere mest hensiktsmessig kan utøve yrket sitt. Vi vet alle hvordan skolen oppleves for elevene, men lite om hvordan vi egentlig skal hjelpe andre til å lære. Det blir litt som å tenke at du er en god sykepleier siden du har vært en veldig oppmerksom pasient i mange år.
Om vi alle i større grad kunne legge våre egne barndomsminner på hylla, til fordel for erfarings- og forskningsbasert kunnskap om den skolen som finnes i dag, ville det vært et steg i riktig retning. Dette vil forhåpentligvis bidra til at framtidige elever får flere historier om vellykket læring, og færre ting å klage over på fest.
Professor Gudmund Hernes, nittitallsreformene og prosjektarbeidets far, har mye å svare for.
