Vikarposten: Valgfrihet i skolen – bare et onde?

av Lærerråd

Anne Hilde Bermingrud, adjunkt.

Dagens vikarpost er skrevet av adjunkt Anne Hilde Bermingrud. Anne Hilde er for tiden i permisjon, men har jobbet som lærer i ungdomsskolen i Nittedal siden 2004. Hun er opptatt av at fokuset i skolen i for stor grad handler om å få alle til å passe inn, heller enn å hente ut det beste av hver enkelt – og at det i for liten grad er lagt til rette for at lærerne får brukt den kompetansen de har til å lage god og motiverende undervisning, som hun mener er det beste middelet mot skoletrøtthet, faglige mangler og kanskje også både mobbeproblematikk og mistrivsel. Anne Hilde blogger på sparringmamma.

På bakgrunn av debatten om frafall i videregående skole og blant annet innlegget på Lærerråd om argumenter for og imot fraværstak ønsker jeg å bidra med en annen innfallsvinkel til hvordan vi kan få flere elever gjennom både ungdomsskole og videregående skole.

Argumentene kommer også på bakgrunn av en kronikk i Dagbladet i sommer hvor Ebba Boye presenterer utfordringer i svensk skole som blant annet, ifølge Manifest Analyse, skyldes økte valgmuligheter for elever og foreldre. Hun frykter en utvikling hvor valgfrihet i skolen går ut over både faglige resultater og målet om utjevning av sosial ulikhet. Hun hevder Sveriges skole i «fritt fall» skyldes høyresidas påvirkning på skolepolitikken og advarer mot samme utvikling dersom høyresida får mer påvirkningskraft på norsk skolepolitikk.

Min påstand er at norsk skole langt på vei har de samme negative konsekvensene som Boye kritiserer den svenske for å ha, selv om våre elever sjelden eller aldri i løpet av de ti første årene av skolen får valgmuligheter.

Den norske enhetsskolen, hvor alle uavhengig av sosial bakgrunn skal ha like muligheter (det vil si lik undervisning), sitter dypt i den norske folkesjela som den beste. Man tenker at hvis elevene behandles likt, vil de bli like og få samme gode utgangspunkt både for videre utdanning og yrkesliv. Motstykket er, ifølge venstresida i denne sammenheng representert ved Boye, et eliteskolesystem hvor de flinke blir flinkere, de svake svakere, og klasseforskjeller øker. Vi frykter tendenser som i USA – eller, som Boye påpeker, i Sverige – med store sosiale forskjeller. Men hva når dagens norske skolemodell ikke bare unngår å produsere vinnere, men tvert i mot gjør at flere og flere faller ut – og de sosiale forskjellene reproduseres i like stor grad som tidligere?

Bilde hentet fra forsiden av FAFO-rapporten «Gull av gråstein». Kanskje man bør begynne å se verdien i forskjellighet, og slutte å prøve å lage en skole som fjerner all variasjon?

Vi har skremmende lavt ferdighetsnivå hos de svakeste elevene, færre sterke elever enn tidligere og alarmerende frafallsstatistikker i videregående skole. I det siste har det vært fokus på de «evnerike elevene» som kjeder seg ut av skolen. Argumentet om at «skole er mer enn fag» gjør at vi ikke tar skolens utfordringer på alvor. Vi har økning i psykiske vansker og skolevegringsproblematikk, adferdsvansker og utbrenthet hos elever langt ned i barneskolealder. Mobbing er like utbredt i dag som tidligere, til tross for massive kampanjer og arbeid for elevenes trivsel. I tillegg slår siste NOVA-rapport om sosial utjevning fast at vi stadig reproduserer de sosiale forskjellene som vi liker å tro at vi er gode på å utjevne. Min påstand er at det eneste vi utjevner i norsk skole er lærelyst, arbeidsglede og skolemotivasjon. Det kan virke som om vi er mer opptatt av å gjøre alle like enn å forholde oss til det elevmangfoldet som oppholder seg i klasserommet. Resultatet er umotivert ungdom som verken får tilstrekkelig med praktiske eller teoretiske utfordringer for å holde på skolemotivasjon. Å diskutere organiseringen av elevene og mulig gruppering etter faglig nivå eller læringsstrategi som en mulig vei ut av uføret, mener jeg vi må tørre, selv om debatten ofte slås i hjel av frykten for et «elitesamfunn der kun de sterke blir vinnere».

Venstresidas skole handler om å «gi alle lik rett til utdanning» og «like muligheter». Som lærer mener jeg disse målene ser ut til å ha blitt et mål om «å gjøre alle like som følge av utdanning». Når vi i tjue år har prøvd å «lage gull av gråstein» som enhetsskolens forkjemper Gudmund Hernes (FAFO-rapport, 2010) kaller det, men stadig ikke lykkes, er det kanskje snart på tide å forsøke å lete etter den verdien som finnes i ulike mineraler og, ja, tilsynelatende gråstein, som finnes i klasserommet. I forsøket på å lage gull, ødelegger vi etter min erfaring mye verdifull gråstein, og jeg opplever elever langs hele den faglige skalaen som kjeder seg i hjel i forsøket på å «jevne ut hverandre».

Vi står seks lærere i parallelle klasserom og sliter med de samme utfordringene: Elever langs hele den faglige skalaen som savner utfordringer, som savner å bli stilt krav til, som savner å oppleve mestring og følelsen av å passe inn og strekke til. Istedenfor å gruppere elevene etter de som trenger mer teori, de som trenger flere praktiske utfordringer, de som må ha stillhet for å konsentrere seg og de som må være i aktivitet for å lære – sliter læreren seg ut på å forsøke å få dem alle til å sitte stille og passe inn. Å tilby variasjonen som vi blir pålagt – fokus på basisferdigheter, fokus på realfag og, nå i det siste, fokus på praktisk tilnærming – i ett og samme klasserom og med mindre og mindre tid til å forberede seg, oppleves som en umulighet. Superlærere som Håvard Tjora har vist at det nytter. Forskjellen mellom ham og alle oss andre er det ressursmessige handlingsrommet: muligheten for variasjon, ulike læringsaktiviteter og utfordringer må legges til rette for fra høyere hold

Vi må diskutere hvordan vi organiserer elevene, hva vi bruker kartleggingsprøvene til og hvordan vi får fram det beste i hver enkelt på mest hensiktsmessig måte. Siden det viser seg at viktigste faktor for læring er motivasjon, må vi i det minste tørre å diskutere om elevene burde kunne grupperes etter evner og interesser og faglig nivå, uten å havne ned i skyttergraver og beskylde hverandre for å ønske elitesamfunn hvor kun de sterke blir vinnere. Elevene er forskjellige, lærer på forskjellig måte og trenger ulike dager for å overleve en skole som så langt bare blir lengre, tørrere og etter min mening blir mer utfordrende å finne mening i.

Det viser seg at barnehagene så langt har fått til å utjevne sosiale forskjeller. Hva skiller den barnehagen slik vi kjenner den fra skole som læringsarena? Først og fremst høyere voksentetthet. Kanskje like viktig: varierte aktiviteter og muligheten til å velge mellom praktiske utfordringer og mer teoretisk og skolelignende aktiviteter. Utgangspunktet er indre motivasjon, hva man opplever som interessant og hva som stimulerer nysgjerrigheten. Vi ser at indre motivasjon i større grad enn i skolene er utgangspunkt for hva ungene holder på med. Istedenfor å lære av denne strukturen og dra den med inn i skolen, gjør vi det motsatte. Vi tenker at de faglige manglene i skolen kan gjøres noe med, bare vi starter tidlig nok og holder på lenge nok. Det viser seg at verken seksårsreformen med tidlig skolestart eller rett til videregående utdanning har gitt oss ønskede resultater. Tvert imot. Jo mer teori, stillesitting og «tidlig innsats» vi tilbyr elevene, jo mer teoritrøtte, passive og skoleleie blir de. Det viser seg at resultatene ikke bedres som følge av tidlig skolestart. Leksehjelpen forsterker de faglige forskjellene og rett på videregående er i praksis meningsløst så lenge elevene ikke har det faglige grunnlaget på plass.

I barnehagene er de flinkere til å utjevne sosiale forskjeller, mener kronikkforfatteren – kanskje fordi de i større grad organiserer læringen etter barnas inder motivasjon?

Det kan se ut som om den tjue år gamle tanken om at bare elevene behandles likt nok lenge nok, vil de bli prikk like, rett og slett ikke stemmer. Det ser mer ut som om den nærmest tvangslignende tanken om at elever ikke på noe punkt skal grupperes etter interesser, læringsstrategi, hva som motiverer, hva de trenger eller hva som oppleves oppbyggende og meningsfullt i hverdagen er i ferd med å ta knekken på både elever og lærere. Vinnerne i den norske skolen er de som klarer å finne en passe avslappende måte å prestere passelig gode resultater på. Taperne er de som trenger flere utfordringer, enten teoretisk eller praktisk.

Valgfrihet handler ikke om at kun de skoleflinke blir vinnere. Det handler om å bygge en skole hvor flere får oppbyggende dager. Alternativet til valget mellom eliteskoler (svensk høyreskole) og oppbevaringsbokser (norsk enhetsskole) er en skole med valgmuligheter innenfor den enkelte skole. Så kan sønnen til hun med dysleksi få tilstrekkelig hjelp i en teoretisk utfordrende gruppe på skolen istedenfor å falle ut fordi mammaen ikke klarer å følge opp hjemme det skolen ikke har hatt tid til. Og den praktisk dyktige advokatsønnen kan få brukt evnene sine på skolen og bli en glimrende rørlegger selv om pappaen ikke er opptatt av det samme hjemme. Skal sosiale forskjeller utjevnes på skolen, må ulike elever få møte ulike utfordringer basert på hva de er opptatt av og hva som motiverer. Vi må i det minste tørre å ta diskusjonen.

«Fritt skolevalg og stykkprisfinansiering skaper et skolemarked der skolene skal konkurrere om elevene. Svenske skoleforskere advarer mot at det frie skolevalget har blitt en “sorteringsmaskin”, der foreldrene til godt motiverte og høytpresterende elever aktivt velger visse skoler og velger bort andre skoler», advarer Boye. Det er ingen grunn til å frykte denne utviklingen i Norge. Vi er tvert i mot på vei mot en skole hvor verken teorisvake eller praktisk eller teoretisk sterke elever får maksimalt utbytte av utdanningsløpet. Fordi vi ikke lar de teoretisk motiverte elevene møte andre – på tvers av sosiale lag eller praktiske på samme måte – blir det de teoretisk sterke elevene som har ressurser hjemme til å følge opp og ta tak i det skolene ikke makter, som blir vinnere. Dermed blir den norske skolen med dagens modell etter min mening nettopp slik Boye og venstresida frykter.

Vi må ikke bli så redde for å produsere tapere at vi ikke produserer vinnere. Det paradoksale i norsk skole er at frykten for at noen skal bli gode, gjør at ingen blir det. Samtlige elever møter norsk skole som potensielle vinnere. Når vi ikke klarer å hente ut det beste av hver enkelt etter dagens skolemodell, mener jeg vi må tørre å diskutere mulige alternativer til både organisering og innhold i skolen. Lik rett til utdanning? Ja! Men kanskje ved å tenke parallelle utdanningsløp innad hver enkelt skole, hvor praktiske og teoretiske læringsaktiviteter sidestilles og elever på bakgrunn av de omfattende kartleggingsprøvene vi stadig gjennomfører, kan grupperes etter hva de trenger hjelp med og hva de må bruke dagene på for å oppleve at de gir mening.

Bør vi ikke i det minste tørre å ta diskusjonen? Har vi mer å tape?

Advertisements

2 Trackbacks to “Vikarposten: Valgfrihet i skolen – bare et onde?”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: