Hva kan vi gjøre for dem som faller utenfor?

av Eivind Solfjell

Forskerspire anno 2012. En av dem norsk vgs passer for? Bilde fra rapporten «Education at a Glance».

OECDs tall for gjennomføring i den videregående skolen er begredelige: Under halvparten av guttene fullfører videregående skole i løpet av normert tid; og under 72 % av alle som begynner på den videregående skolen, klarer å fullføre i løpet av en femårsperiode. Med denne måloppnåelsen er vi nummer 22 av 25 land OECD har rangert; den gjennomsnittlige gjennomføringsgraden blant OECD-landene er 85 % i løpet av fem år.

(Rapporten fra OECDGod oversiktsartikkel fra Aftenposten; Aftenpostens leder om frafall13. september 2012; tilsvarende ferskere tall fra Norge, fra 2011 (OECD sine tall fra er fra 2010); kommentar pluss oversikt over ressursallokering innen utdanning i Europa, fra The Guardian.)

Det er vel knapt noen som ikke er enige i at disse tallene er alt for dårlige; kunnskapsminister Kristin Halvorsen har også som et uttalt mål å øke gjennomføringsprosenten. Men til hva? Per nå ser målet ut til å være en gjennomføringsprosent på 75 – litt mer enn tre prosentpoeng over det nivået vi er på i dag.

Da lurer jeg på: Skal vi virkelig organisere den videregående skolen etter en målsetting som innebærer at én av fire av dem som begynner der, ikke skal fullføre? Er det en fornuftig bruk av samfunnets ressurser, og unge menneskers tid og evner, at vi setter dem i gang med et utdanningsløp som vi på forhånd vet ikke er tilpasset dem, og som de etter alle solemerker ikke kommer til å gjennomføre?

Den famøse grafen, fra side 47 i OECDs rapport «Education at a Glance 2012». Som man ser, er landene rangert etter gjennomføringsprosent på normert tid; Norge ville kommet høyere om vi rangerte etter gjennomføring etter fem år.

Selvsagt kan man ikke på forhånd nøyaktig vite hvem som vil komme til å klare seg gjennom den videregående skolen, og hvem som vil falle fra (selv om jeg antar at det er mange lærere på ungdomstrinnet rundt om i Skole-Norge som vil mene seg å ha en ganske god idé om hvem som vil havne i den ene, og hvem i den andre, kategorien). Men, kan vi likevel virkelig ikke klare å frembringe noen kreative og fremtidsrettede alternativer til den videregående skolen, målrettet mot den fjerdedelen som vi ganske sikkert vet ikke verken ønsker seg, passer inn i, eller vil få særlig utbytte av, de siste tre årene av det trettenårige løpet?

For å kanalisere salig Erling Lars Dale: Før hersket der en organisk selekteringsmekanisme i skolen: De som hadde evner og anlegg (les: kom fra kondisjonerte hjem, hvor de ferdigheter skolen forutsatte for videre læring allerede naturlig fantes i deres oppvekstmiljø) gikk videre fra folkeskolen til videregående utdanning; resten dro til sjøs, eller begynte å jobbe på fabrikk.

Nå er vi inne i en kritisk tilstand: Tilnærmet alle fortsetter på videregående utdanning etter endt grunnskole; og uten et fornuftig alternativ – og siden videregående utdanning fortsatt åpenbart ikke passer for alle – blir selekteringen et mer eller mindre tvunget negativt frafall heller enn et ønsket og aktivt positivt valg. Hva kan vi gjøre for igjen å kunne være i den mye mer attraktive organiske tilstanden?

Les også: Med rett til vidaregåande skule?

Les også: Fråvær i vgs

Det er vel slik at den lave gjennomføringsprosenten har vært stabilt lav over lang tid, og at den bare i liten grad svinger i takt med en mer og mindre praktisk og variert skole. (Og jeg burde selvsagt ha orket fremskaffe de relevante tallene, men det er alltid masse jobb, dere skulle bare visst, jeg driver med dette hele tiden, ringer og mailer rundt og maser, søker på nettet, forbanner SSBs diabolske labyrint av en nettside, og i det hele tatt). Selvsagt tror også jeg at det er mulig å gjøre noe med innholdet i skolen, og å innrette den mer mot en elevmasse som i større grad enn i dag anerkjennes for den faktiske variasjonen i evner, anlegg og egenskaper den har. Men når (i) nettopp det er den politikken som faktisk føres – for eksempel med satsning på tidlig(ere) innsats, Ny Giv, valgfag på ungdomstrinnet, og bedre og mer variert klasseledelse – og (ii) målet likevel er at 25 % ikke skal lykkes i det systemet, så mener jeg det er på høy tid å tenke alternativt.

Samtidig er det fortsatt slik at vi i fremtiden i stadig mindre grad vil trenge arbeidskraft med liten kompetanse, ifølge fremskrivningene fra SSB (selv om antallet (for eksempel figur 6.2, s. 26) ser ut til å være i underkant av 20 % i 2030. Så der er kanskje et tilbud for dem som avslutter videregående likevel?)

Dette er dermed ikke en oppgave som er lett, men som likevel må kunne løses. Spørsmålene (etter evne, men opplys gjerne debatten med dine egne) blir som følger: Kan vi gi alle et tilbud innenfor det skolesystemet som allerede finnes, eller bør vi slutte å tenke at det skal være et mål? Gitt at fremtidens arbeidsliv trenger kompetente arbeidstakere, hvor kan de få den kompetansen om det ikke skal være på skolen? Hvordan kan vi integrere godt i samfunnet dem som ikke passer inn i skolen?

Så: Skjerpings folkens! Vi må kunne få til noe bedre enn det vi har i dag.

Som et post scriptum skulle jeg ønske at noen kunne opplyse meg om følgende: Har vi en systematisk oversikt over hva som skjer senere i livet med ungdom som dropper ut av videregående skole? Det virker jo å være opplest og vedtatt at det generelt ikke går særlig bra med denne gruppen, og at de er overrepresentert for eksempel i trygde-, kriminalitets- og lavtlønnsstatistikken; men dette kan vel også ha andre og mer sammensatte årsaker, som hjemmeforhold eller oppvekstvilkår generelt?

Og, minst like viktig: Kanskje det kunne være en måte å begynne letingen mot et levedyktig alternativ for de 25 prosentene som vi ikke planlegger videregående skole for: Mange av de som har droppet ut, må jo ha klart seg tålig bra. Hva har de gjort? Og kan dette være noe å lære av, og bygge videre på?

Advertisements

14 kommentarer to “Hva kan vi gjøre for dem som faller utenfor?”

  1. Tallene du viser til er fra 2009. Det har skjedd en del etter det selv om ikke bildet er dramatisk endret. For å lese disse tallene konstruktivt må man se på definisjonen for frafall i den statistikken man bruker.

  2. Hei Steffen, kan du være litt mer konkret? Hvilke tall er det du mener? Hvilken definisjon for frafall i hvilken statistikk?

  3. Jeg tror frafall i den videregående skolen i mange tilfeller dreier seg om at dårlig grunnlag fra barne- og ungdomsskolen. Det må da være bedre med skikkelige resursser til tidlig innsats – helt til barna blir autonome nok til å \”klare seg selv\” – enn å slokke en stor brann senere.

    Anbefaler å sjekke ut: http://www.uv.uio.no/forskning/om/helga-eng-forelesning/meromhelga-eng-forelesningen.html. Og her er en litt mer omfattende forklaring av tilnærmingsmåten http://www.uv.uio.no/forskning/om/helga-eng-forelesning/introduction-to-responsivenes-to-intervention.pdf.

    Kanskje dette er noe dere kan skrive innlegg om?

    Ellers, stå på med skrivingen!

    http://www.hjernefakta.blogspot.no

    • Jeg er helt enig i at tidlig innsats er viktig; problemet mitt nå er at det ser alle andre også ut til å være, samtidig som frafallet altså er så høyt som det er, og så stabilt høyt over tid (men her skal jeg sjekke tallene nøyere, kommer tilbake med mer (om ingen andre har dem?)), og målsettingen p.t. er en skole som bare skal passe for tre av fire av dem som begynner der.

      Viktigheten av tidlig innsats er nevnt i flere stortingsmeldinger på 2000-tallet (sist i «Læring og fellesskap» (http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-18-20102011.html?id=639487), men i andre mye tidligere enn denn også) og det at vi fortsatt (selv om dette sikkert er blitt bedre nå) fokuserer ressursene på å fikse problemer i ettertid heller enn å forebygge dem, blir gjerne nevnt som en av flere årsaker til hvorfor vi skårer så mye dårligere enn Finland. Likevel må de jo ligge noe under her, som gjør at denne vissheten ikke blir omsatt i resultater. Jeg er egentlig helt åpen på hva årsakene kan være, men man kan jo spørre seg for eksempel følgende: Er det så enkelt som at årsakene til frafall fortsatt er nye for oss, og at vi ikke ser effektene av adekvate tiltak enda? Eller handler det bare om kompetanse, som det tar tid å bygge opp? Eller er vi som samfunn ikke villige til å sette av de ressursene som trengs for å prioritere en skole tilpasset absolutt alle?

      Det overordnede spørsmålet jeg ønsker å reise her, og som jeg mener foreløpig er fraværende, er likevel dette: All retorikken (i stortingsmeldingene, Ny Giv, den offentlige samtalen om dette) sentrerer rundt å reparere et system slik at det skal tilpasses for at alle ideelt sett skal komme seg gjennom det. Men er det mulig også å tenke seg andre alternativer? Kanskje det er på tide å tenke utenfor vgs-boksen? Kanskje ikke alle passer til å bruke tretten år (pluss gjerne fire-fem år i barnehage) av sin oppvekst på skolen?

      Stå på du også! Liker bloggen din!

  4. Når så mange, over så lang tid, gir opp skolen nytter det ikke å stadig tilpasse opplærungssystemet. Er det ikke på tide å se på hva som faktisk fungerte før, – og ta pedagogikken et steg videre? ( http://mandagsmor.wordpress.com/2012/09/17/skippertak-for-a-hindre-drop-outs/ )

  5. Årets gjennomføringsbarometer for VGS viser en helt lineær sammenheng mellom grunnskolepoeng og sannsynlighet for å fullføre VGS.
    http://www.udir.no/Tilstand/Analyser-og-statistikk/Gjennomforingsbarometer/, se dokumentet Gjennomføringsbarometeret 2012:1, side 16. Tallene gjelder 2005 kullets status i 2010.
    Så årsaken til frafallet er høyst sannsynligvis for dårlige forhåndskunnskaper. Hva gjør vi så med det? Det er i alle fall umulig å vedta at alle skal få bedre kunnskaper fra ungdomsskolen, det er omtrent som å vedta at alle skal bli friske og rike! Men vi må jo selvsagt sette inn ekstra ressurser i ungdomskolen.
    Jeg har flere ganger tidligere pekt på den svenske modellen med Minimumskrav for å komme inn på VGS. I Sverige må alle ha bestått i fagene svensk, matematikk og engelsk for å komme inn på VGS. De som ikke greier det får valg mellom: 1. Bruke et år på å forbedre karakterene. 2. Spesielt tilpasset VGS som gir delkompetanse. 3. Støtte inn i passende jobb. Poenget er at at de har rett på et av de tre, og det er basert på kunnskapene.

    Jeg mener uansett at vi skal ha rett til videregående skole for alle, men denne retten må utformes slik at elevene har mulighet til å fullføre.

    • Min umiddelbare respons er at det virker som en ualminnelig fornuftig modell! Vet du om den blir drøftet iverksatt i Norge?

      Mitt primære anliggende er jo at vi som samfunn bør ta inn over oss at tretten års skolegang ikke passer for alle, og i stedet for å satse på at «flest mulig» (som alltid forutsetter «(mye?) færre enn alle», og slik har det vært i årevis nå) skal gjennomføre, lage alternative veier som faktisk fungerer som gode alternativer for alle dem skolen ikke paser for.

      Som de fleste andre tviler jeg ikke på at mer kan gjøre for å tilrettelegge flere år på skolen for flere, men jeg kan ikke tenke meg at det vil være riktig ressursbruk, eller sosialpolitikk, å ha som eneste mål at skolen skal favne alle.

      Vi vet at manglende gjennomføring ofte fører til uføretrygd, sosialhjelp eller fengsel (http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2486170.ece), men grunnen til det er kanskje like mye at det ikke finnes gode alternativer til vgs, som kan gi ungdommene som ikke passer inn der noe positivt å gjøre i en ellers utfordrende fase av livet. Og: det er vel ikke slik at det går dårlig med alle som ikke gjennomførte vgs. Hva gjorde de som klarte seg bra?

      Når dette er sagt: jeg vet ikke nok om Ny Giv til å slå fast kategorisk at ikke disse tankene finnes også i Norge: Det er vel mange av de lokale prosjektene under Ny Giv-paraplyen som også handler om å skaffe ungdommer et annet alternativ om de ikke orker mer skole. Problemet mitt med det er likevel at det blir en form for ad-hoc nødløsning, og ikke et mer positivt og likeverdig alternativ.

      Hva med spesielt tilpasset passende jobb som på sikt gir delkompetanse?

  6. Hei! Dette synes jeg også virker som en mye bedre modell! . Nå gjennomføringsprosenten har vært mellom 60 og 70 prosent i mange år så synes jeg det er på tide å tenke nytt.

  7. Av og til lurer eg på om vi overdramatiserer litt når vi snakker om denne 30-prosenten (med mål om å snakke om 25-prosenten) som ikkje fullfører vgs i løpet av fem år.
    Når ein ser på tala for kor mange ein venter vil fullføre i løpet av livsøpet kjem jo Noreg vesentleg betre frå det, fordi ein relativt stor del (over 10%) fullfører vgs etter fylte 25 (s. 40 i Education at a glance 2012). Det er òg vel verd å merke seg at i løpet av dei siste 20 – 30 åra er det vesentleg fleire som fullfører og består. Det går framover – om enn litt sakte. (Eifred Markussen sin artikkel i Bedre skole i fjor; Frafall i videregående opplæring – i Norge og andre land, gir eit litt meir nyansert bilete enn mange av avisoverskriftene vi les.)
    Med det er det sjølvsagt ikkje meininga å seie at det ikkje er viktig å arbeide vidare. På sikt må målet sjølvsagt vere høgare enn Halvorsen sitt 75 % -mål for 2015. Vi har utan tvil eit system det er på tide å endre, men biletet er ikkje fullt så negativt som ein ofte kan få inntrykk av.
    Om vi skal ha karakterkrav for opptak til vgs trur eg ikkje at det å bruke eit år på å betre karakterar er den beste løysinga. Ein kan meine mykje om ein del av tala til Hattie, men det verker rimeleg tydeleg at det å ta opp att år har liten om nokon positiv effekt i det heile når ein ser på gjennomsnittlege tal. Men når svenskane tilbyr alternativ til dette vert det sjølvsagt veldig annleis. Det kan godt vere at vi òg har noko å lære m.a. av danskane sine «produksjonsskular». Det er visst gjort nokre forsøk av denne typen i Noreg òg, utan at det ser ut til å ha ha slått heilt an til no.

  8. Tankene finnes her også, men ikke i samme form. Teoritrøtte yrkesfagselever kan begynne som praksiskandidat, dvs. at de går i lære for å få enten delkompetanse eller yrkeskompetanse. Praksiskandidatelevene har 0 eller 1 år i skole, og kan dermed teoretisk sett ta hele utdannelsen i næringslivet. Problemet i Norge er at denne ordningen er altfor lite utbredt og informert om. I tillegg er det ikke slik at det er noen automatikk i å få et slikt tilbud under gitte betingelser. Det betyr at hvis en har foreldre som har ressurser til å sette seg inn i skolesystemet kan en greie å skaffe seg plass som praksiskandidat. Det jeg ønsker er at det skal være automatikk i at OT(oppfølgingstjenesten) arbeider for en slik ordning for elever under et gitt nivå. Det fordrer rimeligvis et godt samarbeid med næringslivet for å skaffe bedrifter som er villige til å ta inn praksiskandidater. Ressursene tid dette er jo ikke eksisterende.
    Når det gjelder å lage et løp for delkompetanse/evt. ta fag om igjen er det lite som reelt sett gjøres. NyGiv gir stort sett korte kurs for å støtte elever i basisferdigheter. Det er bra og kan hjelpe mange, og er fullt forenlig med dette systemet med minimumskrav. Et av poengene mine med å sette minimumskrav er også å oppvurdere karakterene fra ungdomsskolen og å gi svake elever noe å jobbe mot. Slik det er i dag ønsker de beste elevene hele tiden å gjøre det bedre for å være sikre på å komme inn på riktig linje, mens de svakeste elevene på ungdomsskolen ikke har noe å jobbe for. De kommer inn på en YF linje uansett, og der skal de kartlegges og gies et «tilpasset tilbud». Dette medfører ofte at elever som har vært FRITATT FOR MATEMATIKK i ungdomsskolen fordi DET ER FOR VANSKELIG begynner på VGS og skal ha vanlig matematikk med tilpasninger. Slik kan det ikke være, ungdomsskolelærerne må kunne vurdere om eleven har minimumsferdigheter i fagene og dermed om eleven har muligheter videre.

  9. Er du seriøs, så vet du hvem John Taylor Gatto og Carl Wieman er. Har du fått med deg Ken Robinson, så er det en fordel det også. Disse lever i dag og har konkrete forslag til forbedring.

  10. SleekMinister: Har sett raskt på disse to du nevner og lest noen hovedpoenger. Tror neppe disse to har sett undervisning norske YF-klasser, for der gjør vi faktisk det de foreslår, i stedet for forelesninger hele tiden. Vi lar elevene løse problemer etter kort innføring, og for de fleste fungere det faktisk bra slik,
    MEN nå snakker vi om svake YF elever og de møter slikt ved å finne finne en grunn til ikke å løse problemet og så vente til timen er over. Grunnen til at problemet er uløsbart er: 1. PCen min funker ikke i dag heller. 2. Jeg har glemt blyanten min. 3.Han andre på gruppa mi er ikke her, eller eleven blir sittende å se ut i lufta uten aktivitet eller noen grunn. Eleven anser oppgaven som ferdig hvis eleven har funnet en grunn for ikke å løse den. Når så eleven har brukt disse unnskyldningene en stund taes eleven inn til samtale, og alt skal bli bedre. Neste dag er alt som før. Når så eleven får innfører boikott ved beskjed om å lese mer enn to linjer på en skjerm eller skrive et svar på mere enn ett ord eller å få oppgaver som ikke er eksakt like en som er løst før, er det ganske håpløst å foreslå at elevene skal løse nye oppgaver under en forelesning ..

  11. Eyvind: Jeg har fått best og mest info om frafall fra Utdanningsspeilets rapport hvert år og selvsagt NyGIV. Det er også laget minst en stor rapport om frafall i Akershus og Buskerud fra NifuStep etter husken. Ja det bedrer seg etter en viss tid i Norge. Vi kommer sent, men vi kommer godt. Norske 30-åringer gjør det også godt på leseferdigheter og kreativitet, og ikke spør hvor jeg har lest dette.

    Det stabile frafallet i vgs. gjennom mange år fikk imidlertid en knekk oppover etter at Kristin Halvorsen ble statsråd, rett før det var det faktisk en liten bedring som kanskje skyldtes oppstart av en ny reform. Jeg foreslår to forhold som antakelig utløser en slik forverring:

    Bortfall av fraværstaket i vgs. (jfr. Møglestumodellens ris bak speilet for mange elever) som Kristin Halvorsen forsøkte å skjule gjennom lang tid, og en vg.skole der privatistmodellen mer er blitt normalen enn unntaket (jfr. sluttvurderingsprinsippet der elevene har en grunnleggende rett til å få endret sin standpunktkarakter helt fram til eksamen starter, se rundskriv nr. 1-2010 fra Udir knyttet til vurderingsforskriften). Og: en digitalisering av klasserommene helt ute av kontroll på mange skoler (ikke alle, og de gjør det også gjennomsnittlig bedre på eksamen, særlig sentralgitt?)

    To forhold som utløser økt elevfravær (der elevene tom. reiser utenlands midt i skoleårete og uten å ta hensyn til et avslagt fra rektor) og en tiltakende mangelfull oppmerksomhet mot undervisningen som gis. I noen fag slår ikke dette særlig ut, som i samfunnfag fx. Men mattefaget er rammet hardt, også fordi de grunnleggende forutsetninger i faget mangler for mange elever, ja strykprosenten her er så alarmerende fx på påbyggingstrinnet at man nesten kan snakke om et kollektivt faglig forlis.

    Derimot ser engelskfaget ut til å trives i K06 selv om leseferdighetene ikke ser ut til å øke særlig fra vg1 til vg3. Engelskkarakterene bedrer seg imidlertid år for år og de er sammensatt av en skriftlig bit og en muntlig, så langt jeg kjenner til. Og det skyldes nok ikke generelt økt læringsstrykk i vgs., men antakelig den daglige språkbadingen på Internett der engelsk likegodt er språket for elevene som norsk der de sitter mer eller mindre konstant på nettet – også i skoletiden.

    Merk at avisene og deres journalister, også i Aftenposten, tok NyGIV-gladnyhetene til Kristin Halvorsen for god frisk i lang tid – helt til de ble informert om at hun «fusket» med tall og oppga frafall på lavere trinn og unnlot å melde at output, altså frafall på normert tid (etter vg3) faktisk økte i begge årene fra 2009.

    Ja det blir spennende å se tallene for eksamen 2012. Men de lar nok vente på seg. Vi måtte vente et HELT år på tallene for 2011, altså skoleåret 2010/11. Og når statsråden ble konfrontert med det økte frafallet på normer tid, uttalte hun megetsigende noe som sånn som at disse tallene ikke speilet den innsatsen som faktisk var gjort med NyGIV-satsingen hennes. Slik kan man også få sagt det. SVs skolefallitt er på mange måter også SVs politiske fallitt.

    For det økte frafallet er i stort monn rammebestemt – rammer verken SV i Dep. eller Udir greier eller ønsker å endre. Det store frafallet over mange år er også rammebestemt selvsagt. Men en mer dyptpløyende endring her krever kanskje at de norske politikerne i større grad må holde seg mer unna skolen som i Finland, ja slutte å bruke den som lekegrind for allehånde poliltiske innspill og forsøk. Som Audun Lysbakken så megetsigende sa det, kanskje ved en glipp: Vi politikere er IKKE til for skolen – skolen er til for OSS. Der har du kanskje hunden begravet. Kanskje.

    http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Meninger/Innspill/Har-vi-bare-oss-selv-a-takke/

    • Hei Knut,

      Takk for en meget grundig og innsiktsfull kommentar! Det er tydelig at du har fulgt denne problemstillingen tett over tid – men kanskje ikke med så mye politisk gjennomslag foreløpig, om jeg forstår deg rett?

      Jeg skjønner at du mener at det er et stort ikke-realisert organisatorisk potensial (altså å gjøre noe med fraværet av fraværstak, «privatistmodellen», og digitaliseringen) for å legge til rette for at (mange?) flere kan komme seg gjennom treårig videregående skole på normert tid. Tenker du at man kan gjøre så mye med disse faktorene at «eksterne» alternativ, som for eksempel Kaldahl er inne på i sine kommentarer over her, i liten grad er nødvendige? Selv om det økte frafallet er rammebestemt, som du sier, gjelder det kanskje likevel ikke totaliteten i frafallet som sådan?

      Uansett: Kunne du tenke deg å gjøre om noen av disse tankene til et innlegg for bloggen vår? Jeg er jo klar over at du har formulert din kritikk i mange fora (eksempelvis kronikken i Utdanningsnytt som du lenker til), men du kunne kanskje være fristet til å skrive noe eksklusivt for oss også?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: