Om solidaritet mellom skolene, utilsiktet nivådifferensiering, og alternativer til «fritt» skolevalg

av Eivind Solfjell

Oslo Katedralskole. Populær, og dermed eksklusiv skole.

Tidligere i sommer skapte årets inntak til de videregående skolene i Oslo, og da spesifikt oversikten over inntaksgrenser, overskrifter i hovedstadens aviser. På Oslo katedralskole, som topper statistikken, er grensen for å komme inn via første inntaksrunde fem i snitt fra den tiårige grunnskolen; Persbråten, Stovner, Nordstrand, Ulsrud, Hellerud og Manglerud videregående skoler har alle en nedre inntaksgrense på to-tallet.1

Fokuset for artiklene var imidlertid ikke det bekymringsverdige ved de vanvittige forskjellene mellom skolene – her var det konkurransen, og enkeltskolers prestasjoner, som var i fokus. Intervjuet under overskriften «Knallharde krav på Katta» sier en stolt rektor at Katedralskolen har som mål «å være en skole i europeisk toppklasse, og en forutsetning for å få til det er å også få de beste elevene». Rektor for Nordstrand videregående skole – som denne gangen, ifølge artikkelen, overraskende «blandet seg inn i bunnen» – er mest opptatt av å bortforklare de dårlige tallene, og sier at de skyldes at skolen i år tok inn flere elever enn normalt.

Tidligere i vår gikk ryktet om kakefest og jubel på noen lærerværelser når søkertallene for skoleåret 2012-13 ble sluppet. De som jublet, var skolene med den kraftigste oversøkningen, altså flest søkere per ledig plass; vi må anta at stemningen på lærerværelset på Manglerud videregående, hvor det var 15 primærsøkere til 203 plasser på studiespesialiserende fag,2 var av en litt annen karakter.

Manglerud videregående skole. Ingen seier i søkningen til kommende skoleår.

Uttalelsen fra Katedralskolens rektor er rene ord for penga: Bedre elever betyr en bedre skole. Jubelen på lærerværelsene på skolene som var oversøkningsvinnere er ikke å ta feil av: Det er lærernes oppfatning at flere søkere betyr muligheten til å velge ut bedre elever, som betyr en lettere og faglig mer interessant skolehverdag – og kanskje pluss i Utdanningsetatens bok, glade foreldre og positive oppslag i avisen. Må vi så ikke anta at alt det motsatte også er tilfellet? At dårlige elever gir en dårligere skole, med en mer slitsom hverdag for lærerne, mindre læring for elevene, og mindre stolthet over skolen sin, for lærere, elever, foreldre og nærmiljø?

(For det er jo ikke slik at dette markedslignende systemet klarer å fremskaffe et helt grunnleggende trekk ved et fungerende marked: å produsere mer av det forbrukerne (her, elevene) etterspør, og å la være å produsere det de ikke vil ha (her, legge ned dårlige skoler og øke inntaket på de gode i takt med etterspørselen). Så noen er dømt til å gå på de dårlige skolene.)

Det er for meg besynderlig at det virker som om det er så liten forståelse for de menneskelige kostnadene ved et slikt system. Det er faktisk unge mennesker, Oslos ungdom, som skjuler seg bak disse tallene – som noen skoler soler seg i glansen av, mens andre prøver å bortforklare. Det er også trist å observere at det er så liten solidaritet skolene i mellom. Vet ikke lærere og skoleledere på vinnerskoler at den seieren de feirer forutsetter eksistensen av taperskoler? Skoler hvor det også går elever, som ikke vil nyte godt av et like godt læringsmiljø som elevene på de beste skolene. Og: Er ikke alle skolene i Norge en del av et større system, nemlig den norske skolen? Har den enkelte skoleleder og det enkelte kollegium ingen følelse av å være med på noe som er større enn den enkelte skole, enn det de er i stand til å fysisk observere i sin hverdag?

En må vi tro utilsiktet konsekvens av systemet med fritt skolevalg er at det besørger det skolene selv ikke får lov til: å differensiere elevene etter nivå (og til dels også kjønn og etnisitet, men det er primært fordi disse tre skillelinjene for en stor grad er sammenfallende). Opplæringslovens § 8-2 sier at «til vanleg skal organiseringa [i grupper] ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør». En rapport fra NIFU STEP utarbeidet i 2007 – med den talende tittelen «Alle får, men hvem får hva?» – som skulle evaluere det som da var et nytt inntakssystem i Oslo, fant for eksempel at halvparten av elevene på Oslo katedralskole var blant de ti prosent flinkeste elevene i Oslo; mens ingen av de ti prosent flinkeste elevene gikk på Bredtvedt, Hellerud, Manglerud, Persbråten eller Ulsrud videregående skoler.

Demonstrasjon mot etnisk inndelte klasser på Bjerke videregående skole høsten 2011 (sak i Dagsavisen her). Karakterbasert skolevalg skaper imidlertid langt på vei det rektoren ikke fikk lov til, nemlig skoler inndelt etter kjønn, etnisitet og faglig nivå.

I motsetning til for eksempel etter videregående skole, er det heller ikke mulig å forbedre karakterene fra ungdomsskolen. Selv om du som 13-14-15-åring ikke har «skjønt alvoret», eller rett og slett er født med feil kjønn eller feil foreldre (for eksempel noen som ikke er så gode i norsk), eller er uheldig, eller er litt mindre utviklet enn gjennomsnittet for din alderskohort (for: en av de store tankefeilene med dette merittbaserte systemet er troen på at alle utvikler seg i samme tempo, altså at alle 10.-klassinger er like langt utviklet. Det er de jo selvsagt ikke), så er du i alle tilfelle støkk med det karakterkortet du får, og som dermed bestemmer din videre skjebne de neste tre årene – og gjerne i årene deretter også.

Det er mye man kunne skrevet om nedsiden ved fritt skolevalg, og mye har blitt skrevet allerede: Hovedverneombud i Utdanningsetaten, Kine Juel, har skrevet meget kritisk om stykkprisfinansieringen av skolen, en av bærebjelkene i dette systemet, og pekt på hvordan dette sammen med fritt skolevalg, en mobil elevmasse og skolenes omdømmeutvikling skaper negative og positive spiraler som forsterker skillene mellom taper- og vinnerskolene.

Liv Guneriussen og Mari Indregard skriver godt i Dagsavisen 26. juli om utviklingen av A- og B-skoler, hvor de påpeker at det ikke er en positiv sammenheng mellom økt konkurranse og mer læring, og problematiserer den relative friheten ved fritt skolevalg: når man bare kan velge mellom 5 av 18 skoler om man ligger på snittet blant dem som har tyrkisk eller pakistansk bakgrunn, kan skolevalget knapt sies å være fritt.

Jeg sitter likevel med litt blandede følelser når jeg skriver dette. Jeg er enig i problembeskrivelsen, og vil langt på vei si meg enig i at dette er en uakseptabel situasjon. Men – som Guneriussen og Indregard implisitt også gjør i deres innlegg i Dagsavisen – må jeg føye meg inn i rekken av kritikere som ikke kan bringe til torgs et godt utbygd alternativ til dagens system.

Det for meg opplagte alternativet er at man etter ungdomsskolen søker på programområde, og ikke på skole. Så blir man tatt inn på den geografisk nærmeste skolen som har det programområdet man søker seg på, hvor det er en ledig plass. Den sannsynlige konsekvensen av dette er vel at skolene blir mer homogene enn de allerede er; at sammensetningen på skolene bare blir et speilbilde av den allerede etnisk inndelte demografien vi i har i Oslo; og at systemet til og med kan komme til å sementere dette enda mer, ved at det blir større press på boliger nær de gode skolene, og at de som har ressurser til det i enda større grad enn i dag vil bosette seg der.

Jeg må derfor avslutte denne posten på en litt lite tilfredsstillende måte, ved å slutte meg til en litt mer overordnet kritikk som jeg aner svever rundt i vår felles skolepolitiske idéverden, men som kanskje ikke enda er blitt skrevet helt ut (så kanskje det blir en post fra meg med det som tema smått om senn): Vi befinner oss i en idémessig tørke i både denne og mange andre deler av skoledebatten: Det virker ikke som om det verken er evne eller særlig vilje til å gå lenger enn surmaget kritikk av eksisterende systemer, og at de gode alternative løsningsforslagene glimrer med sine fravær.

Så derfor vil jeg avslutte med å gjøre Guneriussen og Indregard sin oppfordring i Dagsavisen til min egen:

«Til tross for hva forskningen viser, og til tross for de urovekkende ulikhetene vi nå ser i osloskolen, virker det ikke som om Høyre, Frp og Venstre har tenkt å endre sin oppfatning om at fritt skolevalg er det beste alternativet. Derfor oppfordrer vi nå venstresida til å kalle inn til politisk verksted. Politikerne på venstresida burde samle lærere, elever, forskere, utdanningsbyråkrater, foreldre og skoleledere. Gjennom dialog skal vi finne fram til et bedre alternativ.»

Og: Dette er et skoleeksempel på en sak hvor vi her på Lærerråd ønsker oss innspill fra dere der ute! Har du noen konstruktive ideer, eller eksempler fra andre land eller distrikter, så kommenter mer enn gjerne.

Noter

1: Tallene er hentet fra denne artikkelen, som baserer seg på Utdanningsetatens tall. Sannsynligvis alle tallene vil bli litt justert (ned) etter andre inntaksrunde.

2: Tallene for inntaket til Oslo er hentet fra Utdanningsetaten sine hjemmesider. Oversikten over primærsøkere til de forskjellige skolene og programområdene finnes her; mer om søkertallene finner du her. Pressemelding om årets inntak finnes her.

Reklamer

2 kommentarer to “Om solidaritet mellom skolene, utilsiktet nivådifferensiering, og alternativer til «fritt» skolevalg”

  1. Utrolig god post Eivind! Liker særlig det du skriver om å kunne sette fram alternative løsninger! Det er jo ikke nødvendigvis slik at en geografisk inndeling vil være bedre. Et alternativ ville jo vært å ha flere plasser på alle skolene . De mindre populære skolene kunne slik ha færre elever per lærer? Litt for pragmatisk, og definitivt ikke lønnsomt

  2. Pent forslag … En norm for lærertetthet som varierer med søkermassen? Enormt pragmatisk, og kanskje lønnsomt på lang sikt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggere like this: