Fråvær i vgs

av aneaarre

Her kjem mitt første debattinnlegg til lærarrådet, og temaet er altså fråvær i vidaregåande skule. Det er sjeldan eg er heilt einig med meg sjølv i alt, så det kan godt vere at eg lar meg overtyde om at eg ikkje tenker heilt rett om denne saka. Så berre køyr på med argument både for og mot, så ser vi kor vi endar til slutt!

Fråvær i vgs
I vel to veker har diskusjonen om ei maksgrense for fråvær i vidaregåande skule forstyrra skuleferien vår. Det heile starta med at Utdanningsforbundet viste til tal frå ei undersøking blant lærarar som viste at heile 7 av 10 respondentar var einige i påstanden om at det bør innførast ei øvre grense for kor stort fråvær ein elev kan ha for å få karakter i eit fag, medan 2 av 10 var delvis einige i dette. I intervju med Aftenposten tar Ragnhild Lied, nestleiar i Utdanningsforbundet, opp forslaget om å innføre eit fråværstak på 20 %. Ho seier at Utdanningforbundet ikkje «bombastisk» ønskjer at det skal vere ei slik grense, men med dette var altså debatten i gang. No har skolebyråd Ødegaard sagt at dei ønskjer ei forsøksordning med ei 15 %-grense i Oslo, og vil sende søknad om dette til Utdanningsdirektoratet i løpet av hausten.

Etter å ha tenkt og tvitra litt fram og tilbake har eg kome til at eg foreløpig er svært skeptisk til ei slik grense. Eg vil her gå gjennom det eg til no har høyrt av argument for ei grense og gi nokre små kommentarar til kvart av desse argumenta, før eg kjem med nokre fleire argument mot ei slik grense. Og så skal eg sjølvsagt prøve å vere litt konstruktiv til slutt.

Argumenta som vert nytta for eit fråværstak:

1 – «Ungdommen treng rammer.»
Ja det gjer dei, men som eg skal kome tilbake til, finst det fleire former for rammer enn reine tenk-på-eit-tal-grenser.

2 – «Vi treng eit klarare lovverk slik at lærarane får meir lik praksis, slik at vi igjen kan etterkome krav frå elevane om rettferd.»
Eg trur at det her, som med det meste andre vi driv med i skulen, er slik at lik praksis ikkje nødvendigvis er rettferdig praksis. Elevane er forskjellige og praksisen vår bør vere deretter. Å sette eit tak gir ikkje lærarane større handlingsrom, det vil derimot innskrenke det ved at vi får færre verktøy å drive tilpassa opplæring med. Ingen skule, lærar eller elev er tent med det, og vi får ikkje meir rettferd på den måte.

3 – «Eit strengare regelverk vil lette arbeidet for lærarane.»
Det vil det nok, for det gjer at vi slepp å bruke det profesjonelle skjønnet vårt så ofte. Viss vi ikkje klarer å sette rammene i eigne klasserom vil ikkje eit strammare regelverk gjere den store skilnaden. Vi må byggje vår eigen autoritet, det er altså ikkje noko departementet kan gjere for oss gjennom forskriftsendringar.

4 – «Viss eit strengare regelverk rammar elevar som av gode grunnar har fråvær over 20%, kan ein jo berre søke om unntak frå regelverket.»
Ja, det kan vi jo for så vidt. Men eg trudde vi prøvde å skaffe lærarar mindre papirarbeid (jf. Tidsbrukutvalget sin rapport). Da må det vel heller vere betre å stole på lærarane sine vurderingar framfor å lage fleire papirmøller.

5 – «Vi er lei av å springe etter elevar for å skaffe oss vurderingsgrunnlag.»
Så la vere da;) Så lenge vi legg til rette for vurdering har vi inga plikt til å springe etter elevar som ikkje følgjer plikta si og nyttar dei sjansane dei får. Lettare sagt enn gjort – eg veit, men eg trur vi må ta eit val her. Er vi konsekvente og samla i praksisen vår så går det til slutt.

6 – «Vi er lei spekulantane som berre møter til vurderingssituasjonar som passar dei.»
Det er eg òg! Men ei maksgrense gir elevane framleis alle høve til å spekulere. Her må vi heller vektlegge undervegsvurdering og alt vi har lært om VFL slik at elevane ser at dei har alt å tape og ingenting å vinne på å ikkje møte. Meir om dette i den meir løysingsorienterte delen av dette innlegget.

I tillegg har eg følgjande argument mot eit fråværstak:

1 – Sidan 60-talet har det vore eit viktig prinsipp i norsk skule at vurdering er målbasert. Dette bør vi halde strengt på, og alle tilleggskrav vil berre vatne ut dette prinsippet.

2 – Ifølgje Barnelova (§32) avgjer barn frå fylte 15 år sjølv spørsmål om val av utdanning. Da er det òg naturleg at vi utfordrar dei til å ta ansvar for eige oppmøte. Det betyr ikkje at vi skal sleppe dei heilt laus, men at tida er inne for at elevane må lære å sette eigne grenser, og da kan vi ikkje lenger sette dei for dei. Vi må satse meir på danning enn disiplinering og hugse at eit av hovudmåla med skulegangen i dette landet er å «gi kvar elev kompetanse til å ta hand om seg sjølv og sitt liv» (klisjé, men sant). Eg understrekar at dette sjølvsagt ikkje skal innebere eit fullstendig frislepp, men at vi må satse på å lage rammene i samråd og dialog med elevane i staden for å tre dei rundt dei.

3 – Opplæringslova med forskrift gir oss meir enn nok handlingsrom slik det er i dag, det er praksisen vår som ikkje er god nok. (Dette argumenterer Aslaug M. Undheim godt for i sitt innlegg i Aftenposten). Eit meir detaljert lovverk vil berre innskrenke dette handlingsrommet slik at vi står att med mindre autonomi og færre verktøy for tilpassa opplæring.

4 – Vi klarer å handtere fråvær i grunnskulen utan slike grenser, da bør vi klare å handtere det i vidaregåande òg.

Før eg går inn på korleis vi kan bruke det lovverket vi allereie har i dag på ein betre måte, vil eg seie litt om mine mistankar om kvifor vi i dag ikkje nyttar det slik det vi kanskje burde:

1 – Lærarar bryr seg om elevar: Vi vil elevane sitt beste så mykje at vi gjer ein del som på sikt eigentleg ikkje er til deira beste. Vi strekk oss alt for langt, og bruker for mykje energi på å bokstavleg talt (!) springe etter elevar for å få dei vurderte.

2 – Skulestatistikkar har blitt eit viktig salsargument: Høge IV-tal (ikkje vurdert) sel dårleg. Det er eit stort press ovanfrå frå rektorar, skulesjefar, utdanningsdirektørar, skulebyrådar osv., som gjer at lærarar set karakter når dei sjølve meiner at dei ikkje har grunnlag for det. Eller så spring og spring vi altså til vi har det. Dette veit elevane, og nokre vel å utnytte det.

3 – Lærarar er livredde for føresette og klagenemnder: Vi hatar klager, og vi vil helst unngå å måtte bruke sommarferien (altså avspaseringa) vår på å skrive lange grunngjevnader for ei sak som vi veit at vi ofte tapar uansett fordi vi har for lite jusskolering og difor ikkje formulerer oss heilt korrekt.

I staden for eit fråværtak foreslår eg difor følgjande:

1 – Viss ein elev ikkje møter til ein vurderingssituasjon så er det ingen grunn til at vi skal springe etter han eller ho med ein ny, med mindre det er openbart gode grunnar til at eleven ikkje kunne møte – her må det rett og slett vere opning for bruk av litt skjønn. Når eleven ikkje møter har eleven sjølv valt å seie frå seg retten til undervegsvurdering, og med det eit viktig verktøy til å utvikle seg resten av året. Vi må gjerne bry oss såpass at vi forklarar elevane dette, men ein ny sjanse bør dei ikkje få. Dette må vi gjere sjølv om det er ubehageleg, fordi vi må vere konsekvente viss målet på sikt er at elevane skal lære av dette.

2 – Vi må ha eit vurderingsgrunnlag som er breiare enn det nokre få testar gir oss. Om vi legg meir vurdering til vanlege klasseromsituasjonar slik at vurdering vert ein integrert del av opplæringa i staden for noko som skjer i ettertid, har ikkje elevane så mange andre val enn å vere til stades, og ikkje minst delta aktivt. Møter dei ikkje da er svaret enkelt: eleven har ikkje oppfylt plikta si om å la seg vurdere, og læraren set IV med godt samvit og argumentasjonen klar.

3 – Vi må bli flinkare til å legge vekt på rettleiingsdimensjonen i vurdering. Viss vi gjer det tydleg for elevane at det aller meste av det vi driv med gjennom skuleåret er undervegsvurdering, og at dei skal få høve til å utvikle seg gjennom heile året, så vert det kanskje ikkje så mykje å vinne på å ikkje møte.

4 – Vi må jobbe vidare med å auke kvaliteten i opplæringa. Kjem kvaliteten kjem truleg elevane òg. Dette er noko av den same argumentasjonen mange nyttar mot obligatorisk undervising i høgare utdanning. Haakon H. Aabakken (tidlegare leiar av Elevorganisasjonen i Akershus) gjer noko litt tilsvarande i sitt Si;D-innlegg «Fråvær er mer enn bare skulk».

5 – Vi må involvere føresette tidlegare når vi ser at elevar ikkje er til stades nok til at vi klarer å legge til rette for god opplæring eller når dei står i fare for å ikkje gi oss vurderingsgrunnlag. Det siste er vi uansett lovpålagt å gjere.

6 – Vi må presisere at fråvær tel som fråvær, same om føresette kan «dokumentere» det. Alt fråvær vert ført på vitnemålet, med nokre velgrunna unntak i lova, og kan gi oss rett til å seie at vi ikkje har vurderingsgrunnlag. Viss ein familie vel å reise til eit varmt land midt i skuleåret så får dei ta konsekvensen av det valet.
(På den andre sida burde kanskje ikkje alt fråvær berre førast som fråvær. Viss vi hadde eit klart skilje mellom udokumentert og dokumentert fråvær på vitnemålet så hadde det kanskje hatt ein effekt? Noko av effekten hadde kanskje vert at foreldra ville ha «dokumentert» meir enn dei burde, men det hadde i alle fall fått litt større konsekvensar for dei som skulkar.)

7 – Vi må lære å argumentere juridisk. Alt for mange klagar går gjennom fordi vi ikkje stokkar ord og paragrafar rett i grunngjevingane våre. Her kan kanskje lærarutdanninga gjere ein liten innsats?

8 – Vi må tørre å sjå litt bort frå skulestatistikkar. Gjennomføring er viktig, men ikkje berre for gjennomføringa si skuld. Skuleleiing og skuleeigar må slutte å presse lærarar til å gjere «vurderingar» når det ikkje finst grunnlag for det. På sikt vil det uansett gi skulen eit dårleg rykte viss det vert kjent at her kjem alle gjennom.

Vi må tørre å nytte alle verktøya vi har tru på vår eigen profesjonalitet og autoritet, og i tru på at elevar eigentleg er rimeleg rasjonelle aktørar viss vi gir dei litt rettleiing. Først etter at vi har prøvd å nytte det handlingsrommet vi har og så mislukkast i det, er tida inne for fallitterklæringar.

Les også: «Fråværsdebatten når nye høgder»

Kva tenkjer du om dette? Kom gjerne med kommentarar!
Og viss du har klart å ta stilling til dette, må du gjerne gi ei stemme:

Advertisements

15 Responses to “Fråvær i vgs”

  1. En debatt jeg er veldig opptatt av! Jobber i ungdomsskolen, og med elever som straks skal slippes ut i «den virkelige verden» med ansvar og forpliktelser, muligheter og utfordringer..

    Debatten om frafall i videregående handler etter min mening om mye mer enn «hvor mange prosent av undervisningen elevene skal / kan / må delta i». Min påstand er at et tak på fravær ikke endrer noenting. De pliktoppfyllende, skoleinteresserte, veltilpassede elevene fungerer i skolen stort sett uansett hvor lite eller mye vi stiller av krav til dem. (Det vil si; jo strengere krav, jo bedre) De svake elevene som mangler det faglige grunnlaget allerede fra tidlig barneskole, vil uansett krav til oppmøte på videregående mest sannsynlig forsvinne fra klasserommet før høstferien. .

    Den store utfordringen med videregående, er at den på den ene siden skal være den sårt savnede muligheten skoletrøtte elever har for å virkelig spesialisere seg, bli gode, holde på med det de trives med og på den annen side skal gi alle så likt grunnlaget for videre studieliv som mulig. . Altså en umulighet som gjør videregående til en forlengelse av den alt for lange og trøtte ungdomsskolen. Frykten for at elevene skal ta valg for videregående som gjør at de mister muligheter videre i livet, har paradoksalt nok gjort de ulike videregåenderetningene så like, teoretiske og generelle som mulig og i praksis blir videregående kjedelig og meningsløs både for elever som er overmodne for teoretiske utfordringer, arbeidsro og fordypning og elever som er overmodne for å få brukt seg praktisk, fysisk, kreativt.

    At mange – og stadig flere – videregåendeelever takker for seg lenge før de har fullført skoleløpet, er etter min mening dermed en konsekvens av innholdet i skolen og ikke et eventuelt manglende fraværstak.

    I barnehager, skoler, sykehjem, bygg, anlegg, serviceyrker og ledelse skriker samfunnet etter mennesker som er aktive, ivrige, engasjerte, praktiske, kreative; og som er tilstede for andre mennesker enten i kraft av seg selv, eller med hender, never, kropper. Mye framtidig nødvendig arbeidskraft dør ut i løpet av skoletida fordi vi har et svært begrenset læringssyn som handler om å sitte stille, være passiv og motta. At elever på slutten av ungdomsskolen har blitt så flinke til å sitte stille at vi knapt får dem opp av senga og ut av gutterommet er dermed i verste fall en tragisk konsekvens av programmeringspedagogikken de har blitt utsatt for allerede fra bleiestadiet.

    Vi må snu hele skole- og utdanningstanken på hodet: Elever er aktive, nysgjerrige og lærevillige allerede fra start – vi er født nysgjerrige, aktive og handlende. At skolen ikke klarer å ta vare på livet og gnisten i den oppvoksende generasjon er til å gråte av. Å se lysten, gnisten og livet ebbe ut hos stadig flere av elevene mine er noe jeg (faktisk) alt for ofte i mitt stille sinn gråter av. . . . . og som på den ene siden får meg til å tenke at jeg må jobbe et annet sted. men på den annen side gir meg lysten til å endre i det minste bittelitt for de elevene jeg kanskje kan motivere bittelitt.

    Tre veier videre:

    1) Sørge for at elever allerede i barneskole og ungdomsskole får møte varierte læringsstrategier som gjør det mer motiverende å tilegne seg kunnskap gjennom praktiske aktiviteter (som vi alle vet vi lærer mer av enn gjennom pugg, passivitet og stillesitting)

    2) Anerkjenne praktiske evner og ferdigheter som viktige og verdifulle veier både til læring og videre yrkesliv.

    3) La elevenes rett til videregående være noe mer enn rett til skoleplass. Det må være en rett til tre motiverende skoleår som legger grunnlaget for videre liv; enten innenfor akademiske fag eller praktiske yrker.*

    *Ja, det vil bety at elevene må ta et valg basert på evner, egenskaper, ferdigheter og interesser. Men kanskje er det bedre å ta et valg og oppleve en mer virkelighetsnær verden som følge av det; med krav, forventninger og motiverende dager. Enn å «slippe» å måtte velge for å «slippe de mulige ubehagelige konsekvensene» og kjede seg ihjel isteden. .

    Spennende nyopprett blogg, forresten.

    Lykke til!

    • Slutter meg til den meget gjennomtenkte kommentaren fra Anne Hilde. Om vi opplever fravær som et problem, så må vi gå bak fraværet og forsøke å analysere årsakene til at noen elever foretrekker ikke å være på skolen. Nå blir i stedet mer tvang og disiplin fra mange hold innbakt i en slags omtankens retorikk; slik virker i hvert fall strategien fra både Utdanningsforbundet og Oslos skolebyråd å være.

      Jeg tror også at vi alle fra naturens side er utstyrt med nysgjerrighet og vitebegjær. Forskning viser helt utvetydig at jo mer elevene er på skolen, jo mindre motiverte blir de for å være der. Motivasjonen faller jevnt, år for år, fra og med første til og med tiende klasse. På vg1 får den et lite oppsving, før den fortsetter å dale frem mot vg3. Når man har tilgang til barna våre så mye av deres tid, over så mange år, og dette er resultatet, så mener jeg at det må være et ganske alvorlig varsko for utdanningssystemet slik det er organisert i dag.

      Alle borgere av dette landet er faktisk pålagt 13 års tilnærmet tvungen offentlig styrt utdanningsinstitusjonalisering – pluss, for de aller fleste, barnehage fra de er ett år, pluss minst 3–5 års høyere utdanning for brorparten av oss, tilsammen minst et kvart liv for veldig mange – og da påhviler det det offentlige et meget stort ansvar for å sørge for at dette blir organisert på en måte som er til faktisk gavn for den enkelte elev.

      Løsenordene de siste årene for akkurat denne problemstillingen har vel vært metodevariasjon og flere praktiske aktiviteter. Gjør vi det ikke, for eksempel fordi det ikke er ressurser eller kompetanse til det? Eller har det ikke hatt tid å virke, slik at det ikke har hatt utslag på statistikkene? Eller er det egentlig andre ting som er årsaken til den synkende motivasjonen?

  2. Eg er heilt einig i alt dette. Fråvær er eit symptom på eit meir grunnleggande problem: det at ein del elevar faktisk ikkje ønskjer å vere på skulen. I staden for å «behandle» verknaden; fråværet, ved å tvinge elevane til å vere her, må vi gjere noko med årsaken; ein skule som av ein del vert opplevd som lite relevant. I denne samanhengen meiner eg debatten om «fritt» skuleval vert veldig aktuell (i alle fall i Oslo). Eg vert heilt dårleg av å tenke på alt det arbeidet vi legg i Ungdomstrinn i utvikling, Ny giv osv. for å motivere og hjelpe skuleleie elevar, når vi i neste omgong sender akkurat dei same elevane vidare til dei skulane og programområda dei eigentleg ikkje vil gå på, saman med alle dei andre som òg slit og som helst skulle vore ein heilt anna plass. Eivind skriv fint om ein del problematiske sider ved dette: «Om solidaritet mellom skolene, utilsiktet nivådifferensiering, og alternativer til «fritt» skolevalg».

    Vidare er eg einig i at vi må gjere noko med innhaldet i dei programområda vi tilbyr. I den samanheng håpar eg at vi får ein god gjennomgang av yrkesfaga no, for der har vi openbart bomma.

  3. Her var det liv! 🙂

    Ser kommentaren min bar preg av at jeg var litt overivrig og engasjert da jeg skrev og ikke tok meg tid til å lese korrektur, men bra dere ser ut til å ha fanget opp poenget mitt likevel. . 🙂

    Støtter Solfjell i at vi har bommet i forhold til yrkesfag. Jeg mener det blant annet handler om en holdningsendring, som ser ut til å ta tid. . Praktiske aktiviteter og ferdigheter må verdsettes, anerkjennes og tas med inn i skolen som noe annet enn «kos» og «moro». Her har vi en lang vei å gå..

    Som Solfjell ganske riktig påpeker, har det vær økt fokus på praktiske aktiviteter i skolen i det siste. Likevel mener jeg blant annet Kristin Halvorsen avslører det annenrangs synet på praktiske ferdigheter når de nye valgfagene innføres blant annet » for å gjøre skolen mer morsom og motiverende». Praktiske aktiviteter innføres altså som noe «morsomt», for at elevene skal «orke å holde ut de viktige teoritimene resten av skoledagen» og ikke som en verdifull og givende vei til kunnskap.

    Sannheten er at 90% av oss lærer best når vi er i aktivitet, når vi selv får brukt oss, når vi bruker hendene og kroppen. At elevene allerede fra førskolealder lærer at de må sitte stille for å lære, er en misforståelse som av en eller annen grunn sitter så dypt i skole- og lærersjela at den ikke en gang diskuteres. (Derfor bra med denne bloggen!!! :-))

    Endringer i skolen skjer ikke «over natta», og det er her jeg mener vi ser mye av årsakene til kaoset og de manglende resultatene i skolen i dag. Det innføres nye planer, fokusområder og mål oftere enn den jevne lærer rekker å snu seg og ingenting blir satt i verk eller gjennomført på en måte som gir grunnlag for å vurdere effekten.

    Likevel er det ingen tvil om at skolen i dagens utgave er både mer passifiserende, demotiverende og resultatløs enn noen gang. Vi må ta debatten om HVORFOR – og gjøre noe mer enn å tvinge elevene til pulten for å lære. .

    • Jeg synes innlegget «Spontanidrett gir best helseeffekt», skrevet av Asbjørn Flemmen, som stod på trykk i Dagbladet for omkring en måned siden, gir et både godt og øyeåpnende perspektiv på denne problemstillingen. Innleggsforfatteren viser til forskning som har funnet at spontan, fri, elevstyrt fysisk aktivitet – det vi i gamle dager kalte «lek» – er enormt mye mer effektiv enn den organiserte. Om et av målene med kroppsøvingsfaget i skolen er at det skal gi en helsegevinst, og forebygge livsstilssykdommer, så bør man, ifølge Flemmen, i stedet for å innføre en urealistisk økning av antallet organiserte kroppsøvingstimer, satse på «en kunnskapsbasert tilrettelegging av skolens uterom», som vil være «den beste forebyggende investering i en situasjon hvor utgiftene til helsereparasjoner eksploderer. […] Myndighetenes innsats bør derfor innrettes mot å stimulere barnas naturlige bevegelsestrang. Det skjer ved å utvikle bevegelseseldoradoer i skolens uterom.»

      Jeg vet ikke hvor langt man kan eller bør gå med å trekke slutninger fra dette eksempelet, men jeg synes det er fristende å bruke det for i hvert fall noe av det det er verdt.

      Først tenker jeg det viser verdien av, og den kreative kraften i, fri lek og utfoldelse. Det er imponerende at barn selv, på eget initiativ, etter egne regler, kan organisere sin tid slik at effekten blir så utrolig mye bedre enn det utdannede lærere får til – skal man tro på tallene i artikkelen, er det jo den reneste utklassingen.

      Videre tenker jeg det sier noe om betydningen av et tilrettelagt miljø, lagt til rette for det man ønsker å oppnå. Nå om dagen er det klasseledelse som gjelder. Det er sikkert vel og bra, men havner vi i en ledelsesgrøft denne gangen, slik at mulighetene for elevers egenledelse i et tilrettelagt miljø blir skadelidende?

      Endelig mener jeg at eksempelet underbygger ditt poeng om en holdningsendring. Jeg slutter aldri å forbause meg over hvordan vi kom dit i skoledebatten at «leke» ble noe man kunne putte foran «skole» og så bruke som en nedsettende betegnelse på andres skolepolitikk. Jeg tror det vil kreve et lite tidsåndskifte før noen tør å si at lek er bra, selv om det bare gjelder når målet er bedre helse. Hvor mye vil det ikke da koste å si at man trenger mer aktivitet, og ikke bare stillesitting, for å lære?

    • Forøvrig: Takk for støtte og oppmuntring til prosjektet vårt!

      Og jeg skjønner at dette er en debatt som du brenner for. Skulle du få ånden over deg til å sammenfatte argumentasjonen din i en ferdig tekst, så er du hjertelig velkommen til å publisere her på Lærerråd.

  4. Kjekt å kome heim etter lange planleggingsdagar å sjå så engasjerte, og etter mi meining, gode innlegg 🙂

    Men til dette med satsinga på valfag og meir praktisk og variert undervising generelt: Eg opplever det eigentleg ikkje slik du skildrar det Anne, at Halvorsen & Co ser på dette som noko annanrangs. Er dei «sitata» du viser til fråsegn frå dei, eller er det dine opplevingar? Satsingane verker nemleg på meg å vere veldig godt fundamentert i elevane sine ønskjer, og som gode tiltak for å auke motivasjon, meistring og læring i alle fag. Ein kan sjølvsagt stille spørsmål ved om akkurat valfag er rette vegen å gå. Eg har sjølv nokre innvendingar til valfag, og det er m.a. det at dei tross alt «stel» litt tid og merksemd som gjer det meir utfordrande å gjere undervisinga i dei obligatoriske faga meir praktisk og variert. Tenk viss vi i staden hadde lagt alle dei ekstra ressursane inn i faga som allereie eksisterer. Personleg har eg meir tru på færre og breiare fag, enn fleire og smalare. Men valfaga som er laga no ser i alle fall her i Oslo ut til å få eit solid fagleg innhald, og å vere godt knytt til læreplanane i ulike fag. (No har dei riktig nok her i byen valt å satse mest på dei som er mest teoritunge…) Men det er uansett noko grunnleggande positivt i det at elevane får gjere fleire val etter interesser og bruke meir tid på noko dei har glede av. Eg skal sjølv undervise i «Forskning i praksis» til hausten, og gler meg stort til å få undervise i faga mine slik eg eigentleg meiner dei alltid burde vere!

    Så dette var eit lite slag for «Ungdomstrinn i utviklig»! Eg har trua på at det i sastninga er ein del steg i rett retning. Det vert spennande å følgje pilotprosjekta til hausten, utviklinga av materiale og kvaliteten på den skulebaserte kompetanseutviklinga som skal i gang, og ikkje minst den første gjennomføringa av valfaga og alle dei nye valafaga som kjem til neste haust. Det skjer i alle fall ein heil del, og intensjonane verker gode. Så får tida og innsatsen vår vise om vi når måla.

  5. Takk for svar, og spennende kommentarer!

    Liker godt Flemmens artikkel. Det er ikke bare innenfor fysisk fostring og idrett / kroppsøvingsfaget lek er undervurdert. Som læringsarena, som utgangspunkt for sosial trening, for å stimulere nysgjerrighet og lærelyst. Det viser seg at barnehagene er bedre på å utjevne sosiale forskjeller enn skole. Hva skiller barnehagen fra skole som læringsarenaene? Først og fremst voksentetthet. Like viktig: varierte aktiviteter og muligheten til å velge mellom praktiske utfordringer og mer teoretisk og skolelignende aktiviteter.. Vi ser at indre motivasjon i større grad enn i skolene, er utgangspunkt for hva ungene holder på med og vi vet at motivasjon er viktigste faktor for læring i tillegg til god relasjon til læreren. Istedenfor å lære av denne strukturen og dra den med inn i skolen, gjør vi det motsatte. Vi tenker at de faglige manglene i skolen kan gjøres noe med, bare vi starter tidlig nok og holder på lenge nok. Det viser seg at verken seksårsreformen med tidlig skolestart eller rett til videregående utdanning har gitt oss ønskede resultater. Tvert imot. Jo mer teori, stillesitting og passivitet vi tilbyr elevene, jo mer teoritrøtte, passive og skoleleie blir de. .

    Til Ane: Jeg er ikke i tvil om at Halvorsens intensjoner er gode, og en mer praktisk rettet ungdomsskole er jeg den første til å applaudere! Likevel følger det så godt som engen ressurser eller organisering med innføringen, det presses flere fagplaner inn i en allerede stappfull skolehverdag og i realiteten kunne man fått til mye av det samme bare ved å slå allerede eksisterende fagplaner sammen og arbeide tverrfaglig (som i gamle dager…) Jeg støtter deg på færre og bredere fag. Viktigst av alt må man se praktiske læringsaktiviteter som en måte å få inn teoretiske forståelse på. Ikke minst matematikkfaget (som er min kjepphest) er et særdeles praktisk fag som av en eller annen grunn har blitt pugg, pugg, pugg. Det finnes ingen motsetning mellom praktiske aktiviteter og teori – de utfyller hverandre og henger sammen.

    Takker for oppfordringen, Eivind. Har allerede en «i hodet» om nettopp de praktiske valgfagene og innføringen av dem. 🙂

  6. Til Anne: Skriv gjerne eit vikarinnlegg! Dette heng i hop med fråvær, men er utan tvil verd ein eigen tråd 🙂

  7. Jeg har jobbet på en musikklinje, og selv der som en skulle tro at de fleste var veldig motivert, har elever det med å ikke dukke opp, gjerne med de mest merkelige unnskyldninger, hvis noen i det hele tatt. Da savner jeg et ris bak speilet (figurativt, får man håpe), for å få elevene til å skjønne alvoret. Man skulle tro at det ble forstått at man ødelegger for de to i bandet som blir sittende der alene. I den virkelige musikerverden får man bare fyken sporenstreks (ikke noe arbeidsmiljølov og oppsigelsestid der i gården nei). Når disse ikke skjønner at man ikke kan la vær å komme, selv etter sterkt sosialt press fra de som må gjøre jobben for dem, og relativ stram respons fra læreren, da savner jeg kunne si at møter du ikke opp, får du ikke være med. Så enkelt, så greit.

    I mine timer har det faktisk funka å være veldig streng, og nesten skjelle ut elever som velger å sove isteden for å komme på timen. Jeg også hanka inn elever i skolegården på vei hjem, og dratt dem etter øret inn til timen (figurativt, får man håpe).Lærte ikke det i pedagogikktimen, for å si det sånn, men et svært realistisk bilde på hvordan den virkelige (musiker-)verden fungerer. Det er jo ikke det at elevene ikke er motivert, de elsker jo å spille, men noen ganger «passer det ikke så godt, eller så er det mer behagelig å ikke komme. Dette vet de at de kan gjøre, for det får ikke konsekvenser. Møter de ikke til en vurderingssitasjon, er det MIN jobb som lærer å arrangere en konsert til. Det er ikke bare å stikke inn på et klasserom og sette igang en konsert, for å si det sånn. Sånn kan vi ikke ha det.

    Noe på siden av hva de fleste lærere i videregående skole erfarer dette, men hvertfall mine tanker rundt temaet

Trackbacks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Rektors refleksjoner

– et profesjonsnært tenkerom

Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

Hvis du ser etter noe spesielt på denne siden, kan du søke på siden med eple+F eller ctrl+F

FredagsKilden

– et profesjonsnært tenkerom

Norsklærer med digitalt grensesnitt

– et profesjonsnært tenkerom

Skolestua

– et profesjonsnært tenkerom

Mattelærer'n

– et profesjonsnært tenkerom

LP-modellen - læringsmiljø og pedagogisk analyse

en blogg fra Læringsmiljøsenteret for alle som arbeider med LP-modellen

Skoleprat med Hanne Sand

Sterke meninger om norsk skole

Sparringmamma

– et profesjonsnært tenkerom

Meldingsboka

Blogg om skole, barnehage og utdanning. Og Utdanningsforbundet.

Mindblog | Roger Steinbakk

– et profesjonsnært tenkerom

Barnehagske betraktninger

– et profesjonsnært tenkerom

Kjetil - about maths

- didactics and digital solutions in maths

dalstroka-innafor.net

skribleri frå Hr. Sinnes

8c - 10c

Blogging fra Hinna skole

Lektor Thues tavle

– et profesjonsnært tenkerom

Eva 2.0

Brenner for digital kompetanse og god læring

LPU

– et profesjonsnært tenkerom

LIV MARIE SCHOUs ARENA

– et profesjonsnært tenkerom

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Dysleksidama

– et profesjonsnært tenkerom

Knut Michelsens blogg

– et profesjonsnært tenkerom

Best praksis

– et profesjonsnært tenkerom

Lærerrommet

– et profesjonsnært tenkerom

Ut av uføre(t)

– et profesjonsnært tenkerom

%d bloggers like this: